Kritikk og sjenerøsitet

Det følgjande skreiv eg opprinneleg som kommentar til eit innlegg om litteraturkritikk vs. bokblogging på bloggen til Arne Borge, Politikkpoetikkpraksis. Eg greip fatt i ein kommentar etter hovudinnlegget der han skildra mangelen på tilbakemeldingar på bokmeldingane sine:

Eg har skrive bokmeldingar litt av og på sidan hausten 2000. Eg trur eg kan telle konkrete, positive tilbakemeldingar på to hender, og nokre av dei har vel vore i forma “takk for god melding”, skrive av kontaktpersonen i avisa. Negativ respons har eg fått berre éin gong – i eit lesarinnlegg.

Eg har stort sett tolka dette som at det eg har skrive har vore på det jamne – heilt greit, verken spesielt godt eller spesielt dårlege. At tekstane er godkjende av ein avisredaksjon og at eg har blitt tatt opp som medlem i Kritikarlaget gir meg sjølvsagt ein viss tryggleik. Men innimellom har eg lurt på kvifor eg gidd å halde på trass i dårleg tid, lite pengar, lite respons og stadig tvil om det eg gjer er godt nok fagleg sett. Men det er eigentleg enkelt: Så lenge eg har glede av tenke- og skriveprosessen kjem eg til å halde på.

Men eg trur det er ein del mekanismar som påverkar oss når vi les kva andre skriv, både som vanleg lesar og som kritikar med faglige briller. Eg skal bruke meg sjølv som døme: Det hender stadig vekk at eg bli flat av beundring over det andre får til – til dømes blir eg veldig imponert når eg les kor mykje arbeid Borge legg i bokmeldingane sine, og skjønar meir av kvifor dei blir så gode, for det synes eg at dei er. Men når det skjer, får eg ofte ei kjensle av at “alle andre” er så mykje meir profesjonelle, at dei har full kontroll og sikkert er del av eit miljø kor ein backar kvarandre, og dermed eksisterer i ei eiga sfære litt heva over min kvardag. Det kan faktisk vere slik at det som er veldig bra kan vere vanskeleg å nærme seg, at det er heva over kommentarar frå meg som ikkje er på eit like avansert nivå. Eg trur det er slikt som gjer at mange lesarar på nett føretrekkjer å følgje ein samtale om litteratur på bokbloggar kor ein kjenner seg meir på nivå med skribenten.

I kritikarmiljøet får eg ofte kjensla av at ein berre får kommentarar dersom det ein skriv er veldig bra, at folk er litt “kresne”. Det er ein kompetitiv bransje, og den kritiske sansen ser ut til å vere sterkare enn sjenerøsiteten. Samstundes er mange av oss redde for å utfordre og skape uvener. I sum blir konsekvensen at ein ofte lar vere å kommentere det andre har skrive dersom ein ikkje har blitt slått av at noko var uvanleg godt (og ikkje alltid da heller), og spesielt om ein har noko å utsetje på det ein har lese. Da er det tryggast å late som ingenting. Eg trur at dette underskotet på tilbakemeldingar pregar miljøet, på den måten at ein “vaktar på” kvarandre, urolege for å bli akterutseilt sjølv.

Ein praktisk grunn til at ein ikkje får – og gir – mykje respons, kan vere at ein sjeldan møter kritikarkolleger. Sjølvsagt kan det også vere at ein les så mykje at ein ikkje går rundt og hugsar einskilde tekstar lenge nok til å kommentere. Men terskelen for å kommentere på nett ser også ut til å vere høg. (Når eg no har skrive i “ein-form” istaden for eg-form, det er ikkje fordi eg er heva over dette sjølv, men fordi eg meinar det gjeld mange andre enn meg. Sidan eg vart merksam på dette fenomenet, har eg elles prøvd å oftare kommentere andres tekstar når høvet byr seg.)

Sidan gjennomtrekken i kritikarstanden er stor, trur kanskje mange at andre skribentar er meir etablerte enn ein sjølv. Kanskje ventar dei på ein “velkomst” og rosande ord frå desse andre som aldri kjem. Eg ser ikkje bort frå at dette er ein like stor grunn til gjennomtrekk i kritikaryrket som lave honorar.

I mange år dreiv eg på med bokmeldingane mine utan å kjenne nokon andre som gjorde det samme. Men sidan eg vart meir aktiv i kritikarmiljøet, har eg blitt meir sjølvkritisk, og har fått ein stadig sterkare trang til å kunne satse og gjere noko skikkeleg bra. Eg trur ikkje at ros og tilbakemeldingar er noko eg kan basere motivasjonen min på. Likevel hadde det nok vore fint å vere del av ei gruppe der ein gir kvarandre respons og slik hjelper kvarandre til å bli betre i staden for å “vakte på” kvarandre. For meg har ikkje det vore aktuelt så langt, men der er det vel rom for private initiativ – om ein har tid og sjølvtillit til det.

PS: Eg fann akkurat dette sitatet i eit intervju med Daniel Mendelsohn i The Millions, posta på Twitter av Bernhard Ellefsen:

” … an attractive idea: that if you worked hard enough you could have a kind of authority and speak in a way that other people who were not authorities would find interesting and not threatening. That’s something a lot of academics haven’t figured out. They’re interesting but they’re intimidating or they’re opaque or they’re talking to themselves.”

Eg trur ikkje dette alltid er grunnen til at kritikk ikkje startar dialog, men det er likevel relevant for den kjensla eg har prøvd å skildre i innlegget mitt.

5 comments

  1. Jeg kjenner igjen det du skriver fra akademia. En av årsakene til at man kanskje ikke får ønsket respons (eller konstruktiv respons/kritikk) i de fagkretsene jeg ferdes er muligens (jeg skal ikke være kategorisk) at vi er utdannet til å være kritiske. Som samfunnsviter er det en oppgave å være kritisk, til det meste – for å videreutvikle den kritiske tenkning til dette og hint. Det er noe av det som er bra med universitetslivet, – men også noe av det som kan være vanskelig, rent menneskelig. Vi skriver og publiserer, under det tunge kravet om publikasjonspoeng og tellekant, helst i engelskspråklige varianter, og det kan bli et veldig ensomt yrke. Alle former for klapp på skulderen kommer (indirekte og) i form av inntjening, via publikasjonspoeng, og eventuelle venner/forskerkollegaer som arbeider innenfor det samme feltet. Som regel kommer det ikke klapp, men klaps – i form av mer eller mindre konstruktiv kritikk.
    Jeg regner med at de fleste litteraturkritikerne er fra akdemia, og jeg ser at det noen ganger er fremdadstormende litteraturstipendiater som blir klappet på skulderen gjennom at de får store rom å utspille seg i.
    Eller rettere sagt: det er et inntrykk jeg har når jeg leser litterære magasiner og diverse “litteraturkritiske” diskusjoner på nettet. Jeg for min del syntes av og til at noen av disse personene henger litt fast i “dekonstruksjons-syndromet” som var (og i noen kretser fremdeles er) en typisk Universitets-greie. Mange vanskelige begreper og tankerekker, og lite innhold.

    Uansett, fortsett med det du driver med, det er bra og det blir lest. Det er så mye snakk om integritet på noen steder på nettet for tiden. Jeg mener personlig at høy grad av integritet handler om ikke å la seg forføre av mange og vanskelige ord og heller rendyrke sine egne greier. Så får det ta den tiden det tar å utvikle sin egen (trygge) stemme, sette pris på alternative måter å betrakte ting på, uten å la seg presse til å måtte gjøre det samme selv.

    Kritikk er bra og nyttig, men det skal helst utøves på jevnbyrdige – utøvere innenfor samme felt. Noen har en tendens til å rakke ned på andre for selv å føle seg trygg på den vaklevorne stolen de står på/har plassert seg på. Jeg leser det du siterer fra Ellefsen, men tror vi må ta inn over oss realitetene, de samme menneskene som har dette limt opp på veggen over arbeidsbordet sitt er ofte de som går hardest og mest usaklig ut mot folk de påberopper seg retten til å mene at driver med tull og tøys. (Det er ikke ment å skulle være Ellefsen, jeg er helt enig med deg – han er dyktig)

    Ta dette som et klapp på skulderen, selv om jeg ikke er litteraturkritiker, kun en skarve samfunnsviter og litteraturleser. Jeg forstår hva du skriver og liker å lese det du skriver. Det er lenge siden jeg innså at jeg er skrudd sammen på samme måte som de fleste andre som har samme interesser som meg, derfor kan vi anta at sannsynligheten for at min opplevelse er representativ for ganske mange lesere av Dag og Tid og bloggen din.

  2. Takk for det, Janicke! Eg ser stor verdi i å vere kritisk, og meinar generelt at ærlege tilbakemeldingar er uttrykk for at ein tek andre på alvor, sjølv om det ein seier kan verke brutalt. Samstundes kan det, som du seier, vere grunn til å vurdere om det ei seier kan bli oppfatta som å “slå nedover” for å beskytte sin eigen profesjon. Debatten om bokblogging kan kanskje ha begynt å bikke over i det?

    Men noko eg eigentleg synes er “kleinare” enn kritikk, er når folk lar vere å kommentere noko som hadde vore eit naturleg samtaleemne fordi dei ikkje vil ta bryet med å seie kva dei eigentleg synes – på ein høfleg måte.

    Elles aksepterer eg at eit akademisk miljø er krevjande og ikkje så “snilt” som andre sosiale samanhengar. Men eg synes likevel at ein godt kan vere rause i sosiale samanhengar, sjølv om det av og til kan krevje sosialt mot å samtundes vere ærleg. Når det er sagt: Eg synes det er flaut om kommentaren min blir lesen som at eg sørgjer over manglande ros – eg blir glad for respons, men har det også bra så lenge eg får lov til å skrive og publisere. Men eg tek opp temaet fordi eg trur det er mange som kjenner på det samme.

    Eg er elles samd i at å kommunisere med folk utanfor snevre fagmiljø er viktig, og eit gjenneteikn på ein god kritikar. Difor har eg tidlegare ønskt meg ein meir mangfaldig kritikk – og fleire tydlege personlegdomar i spaltene.

    1. Den ble ikke lest som at du sørger over manglende ros! Du setter ord på viktige ting og det syntes jeg det er verdt å kommentere på – og samtidig benytte sjansen til å påpeke at det er andre – utenfor ditt fagmiljø – som liker måten du tilnærmer deg kritikerfaget på. Selv om jeg for min del ikke alltid er enig med deg. Du inviterer til samtale og jeg har samtalet med deg på Marsteins siste bok, i min egen blogg.

      Når det gjelder ikke å kommentere på andre fordi en ikke tar seg bryet med å gjøre det. Enig med deg, og her tror jeg vi må begynne med oss selv, jeg må i hvertfall gjøre det.. Hvor flinke er vi til å gjøre det selv? Min erfaring er at når en gjør det selv følger andre på. Og da begynner det å bli fruktbart.

      1. Fint! Å vere samde kan ikkje vere målet. Eg skal lese kva du har kommentert om Trude Marstein. Reint praktisk strandar nok ein del kommunikasjon på at ein har begrensa både oversikt over kva som foregår og tid til å følgje med på alt. Men når ein først har oppdaga noko og blir engasjert, er det veldig fint at ein så enkelt kan diskutere via nettet!

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s