Hjerneunder

Hjernen, altså. Ein morgon drøymer du at ei kvinne du kjenner ligg i ei hengekøye nesten heilt oppe under taket, rett under eit lysstoffrør, og får kraftige elektrisk støyt. Og du vaknar kaldsvett og blytung.

Ein annan morgon drøymer du at du er i ei loftsleiligheit som er underleg kjent, og du er sikker på at du har ei form for eigarskap til desse små romma. Men det ser ut som andre har tatt seg ganske mykje til rette der, sett ut nye møblar, lagt frå seg skrot. Og plutseleg tar folk til å kome inn, dørene står på vidt gap. Men du blir ikkje irritert, tvert om:

Ei kvinne med vide, raude klede og oppsatt hår ammar ein av sine to rasehundar, men sluttar då ho ser deg og viser seg å vere utruleg hyggeleg. Du kjem i prat med fleire, og det kjennest som du liksom høyrer saman med dei. Og så lurer du på om du kanskje er vaken, du ligg og svimrar i ei merkeleg mellomtilstand der alt er berre spennande, fint og deilig.

Og når du omsider vaknar på ordentleg er alt annleis enn det var berre for ein time sidan då du stod opp for å gå på do og alt var vanskeleg. Og du kjennner håpet i at du har dette også i deg. Alt er der inne ein stad, både det vanskelege og det gode, merkverdig uavhengig av kva som elles skjer i livet, eller kanskje heng det berre saman på måtar du enno ikkje har skjøna. Du må berre få opna dei rette skuffene, dei med dei gode minna og kjenslene, den opnande fantasien, og du lurer på om meditasjon kanskje er vegen å gå.

Kjensler, status og litterær kvalitet

Om eg hadde lese Viriginia Woolf, Siri Hustvedt og Elaine Aron tidlegare, hadde eg sannsynlegvis ikkje tort å skrive dei sintaste og ærlegaste – mange vil sikkert seie «sutrete» – blogginnlegga mine. Men truleg ville eg då også gått glipp av fleire postive utfordringar det siste året.

I blogginnlegget Pinleg privat eller ærleg og modig? spurde eg om det å vere vellukka gjer at bekjenningar av privat karakter blir positivt motteke, medan det vert sett som plagsamt og pinleg om den bekjennande personen ikkje framstår som attraktiv for nettverking. Sidan har eg lese tre bøker som har gitt meg nye perspektiv på denne problemstillinga og også kopla ho saman med eit anna stort tema: Spørsmålet om kjønn og vurdering av kunstnarleg kvalitet. Det er eit tema det er verd å reflektere rundt, slik også Vigdis Hjorth gjorde på Kritikerlagets seminar på Lillehammer i mai i år: «Når kvinners tekster avviker fra det gjengse, betraktes det som svakhet. Når menn avviker, blir det betraktet som veloverveide brudd med tradisjonen», var hennar påstand.

Spørsmålet eg kretsar rundt i denne teksten, er om kjensler knytt til status – og dermed indirekte kjønn – ikkje berre påverkar vurderingane våre av andre, men også av oss sjølv og verda generelt, og dermed også kvaliteten på det vi produserer.

Sinne er risikabelt
Psykolog Elaine Aron, også forfattar av fleire bøker om høgsensitivitet, skriv i sjølvhjelpsboka The Undervalued Self om to sosiale prosessar som på engelsk vert kalla «ranking» og «linking». På norsk vil eg kalle det rangering og kopling. Rangering er den prosessen kor vi vurderer andre og oss sjølve for å finne kor vi høyrer heime i forskjellige (uformelle) hierarki. Kopling er når vi byggjer sosiale relasjonar kor målet er støtte og samarbeid, ikkje konkurranse. Imidlertid vil alle relasjonar innehalde element av både rangering og kopling i vekslande grad.

Om ein har ein tendens til å vurdere seg sjølv lågt samanlikna med andre, ser ein gjerne rangering i alle situasjonar, også der andre ikkje er opptekne av dette. Dermed kan ein kome til å oppretthalde ei for låg vurdering av seg sjølv. Den beste medisinen mot dei negative konsekvensane av rangering, er nemleg kopling; når du opplever at andre ser det som verdifullt å vere saman med deg og vil deg vel, får du oppvurdert sjølvbildet ditt, og rangering blir mindre viktig og farleg. Men om du er for fokusert på rangering, kan du gå glipp av høve til å kome på vennskapeleg fot med andre.

Aron skriv at folk som vurderer seg sjølv lågt, ofte gir for lite uttrykk for sinne, og dermed ikkje får markert seg i møte med andre når det hadde vore på sin plass. Imidlertid er det riskosport å markere seg negativt:

Expressing anger is futile, however, if you rank very low, because others will usually ignore your demands. In fact, being angry and demanding when it is inappropriate or ineffective can lower your rank even further.

På godt norsk: Er du populær, vil eit sinneutbrot eller klagemål bli teke alvorleg og sannsynlegvis opplevd som påpeiking av noko reellt kritikkverdig. Har du låg status, vil du bli stempla som ein sutrepave, ein av alle dei som «konkurrerar om offerrolla». Ei realistisk vurdering av korleis ein blir sett av dei ein vender seg til, er difor avgjerande. (Eit aktuelt døme å prøve teorien på, er Dag Solstads utspel om kvaliteten på litteraturkritikken etter mottakinga av Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896. Grei ut og drøft!)

Bitre, sytande, rasande, paranoide
Historisk har dette vore eit stort problem for kvinnesaka: Kvinner hadde (og har framleis mange stader) så låg status at sinne, krav og klager lett blir ignorert, latterleggjort – eller rett og slett straffa.

Siri Hustvedt skildrar i romanen Denne flammende verden kor vanskeleg det er å overvinne denne typen motstand, både historisk og i kunstmiljø i New York i vår tid. Kunstnaren Harriet Burden vil vise verda at ho har blitt undervurdert fordi ho er kvinne, og det gjer ho ved å la menn presentere hennar kunst som sin eigen. Dei får då også meir merksemd og betre mottaking enn ho har fått tidlegare. Imidlertid går den tredje mannlege kunstnaren ho samarbeidar med bort frå avtalen når avsløringa skal skje, og Burden blir ikkje trudd når ho hevdar å vere kunstnaren bak suksessen.

Tittelen Denne flammende verden er lånt frå eit verk av Margaret Cavendish, «denne sekstenhundretallets uhyrlighet: En kvinnelig intellektuell.» Av samtidige, intellektuelle menn vart ho sett som ei gal, innbilsk, latterleg kvinne. Hustvedt lar Burden kommentere: «Det var lett. Det er fremdeles lett. Man bare nekter å svare kvinnen. Man går ikke i dialog med henne. Man lar ordene eller bildene hennes dø. Man snur seg bort.»

Handlinga i romanen illustrerer kor vanskeleg det er for ei kvinne å heve sin eigen status ved å protestere eller gjere opprør; måten ein nødvendigvis vil framstå på i ein slik situasjon – bitter, rasande, sytete, paranoid – blir brukt til å underbyggje påstanden om at problemet ligg hos kvinna sjølv.

Ei eiga stemme
Virginia Woolf skriv i essayet sitt om kvinner og litteratur, Et eget rom, både om den motstanden kvinnelege forfattarar har møtt frå menn og om kampen for dei materielle vilkåra som må vere til stades for at ein skal kunne konsentrere seg om skrivinga. Ikkje minst er ho oppteken av kor vanskeleg det er å finne si eiga litterære stemme i ei verd dominert av ein mannleg diskurs:

For en karakter, for en integritet det må ha krevd, stilt ovenfor all den kritikken, midt i det rendyrkede patriarkalske samfunnet, å holde fast ved ting slik de så dem uten å vike tilbake. Bare Jane Austen klarte det, og Emily Brontë. Det er nok en fjær i hatten for dem, kanskje den fineste. De skrev slik kvinner skriver, ikke slik menn skriver.

Sjølv om Woolf skryt av Austen og Brontë, er dommen hennar over mange andre kvinnelege forfattarar hard. Det illustrerer den vonde sirkelen som oppstår når ein har eit mindre privilegert utgangspunkt: Ein har dårlegare føresetnader for å lukkast, og når ein kjempar for å betre desse føresetnadande, kan kampen i seg sjølv skade både den sosiale statusen og det ein produserer. Tankane går til kvinnelitteraturen på 70-talet, som absolutt hadde ein sosial funksjon, men som sett under eitt vel har rykte for å vere litterært mindreverdig. Vurdert i tråd med Woolfs tankemåte er dette er eit reelt tap av kvalitet fordi ein ved å vere partisk misser det heilskapelege synet på verda som trengs for å skrive god litteratur:

Det er fatalt for en kvinne å legge den minste vekt på noe klagemål; å tale en sak, selv om den er berettiget; å tale bevisst som kvinne på noen som helst måte. Og «fatalt» er ingen talemåte, for alt som er skrevet med en slik bevisst ensidighet, er dødsdømt. Det er ubefruktet. (…) Hele sinnet må være vidåpent for at vi skal få følelsen av at forfatteren formidler sin erfaring i all dens fylde.

Dette er eigentleg ein påstand meir enn ei forklaring, så går det an å seie noko meir om kvifor litteratur med ei kampsak fort kan bli dårleg? Eg synes det har noko for seg å sjå dette i samband med det Elaine Aron skriv om skam og forsvar mot denne vonde kjensla.

Forsvar mot skam
Aron skriv: «Shame is the most potent and painful of the self-conscious emotions; our brain registers it as if it were physical pain.»

Fordi det er så smertefullt å kjenne skam, altså å oppleve at du i ditt innerste vesen ikkje er god nok og difor vil bli avvist av alle som skjønar korleis du verkeleg er, har vi ein del umedvitne forsvarsstrategiar som kan tre i kraft for å unngå denne kjensla. Dei er, ifølgje Aron:

  • Minimering: Late som di eiga rolle ikkje betyr noko, enten ved å hevde at di eiga rolle i ei (negativ) hending ikkje har vore avgjerande, eller at andre ikkje har rett til å forvente noko (postivt) av deg.
  • Skulde på andre: Å forklare at du har gjort feil eller kome til kort ved å peike på noko andre har gjort eller ikkje gjort.
  • Ikkje konkurrere: Late som rangering ikkje er viktig for deg for å slik knytte deg til andre (kopling).
  • Overprestere: Stadig arbeide for å oppnå høg rangering, men likevel aldri føle deg god nok.
  • Oppblåst sjølvbilete: Konstruere eit sjølvbilete som betre enn andre, gå langt for å skape dette inntrykket og fornekte alt som tydar på noko anna.
  • Projisering: Fornekte dine eigne feil, men stadig sjå desse feila hos andre.

Då eg las om desse forsvarsstrategiane fekk eg ei kjensle som kunne minne om fylleangst. For kva om mykje av det eg har skrive på denne bloggen seier meir om meg enn om realitetane? Spørsmålet om eg har gjort dårlege vurderingar av meg sjølv og mine eigne opplevingar på grunn av umedvitne forsvarsstrategiar er viktig på eit privat plan fordi resultatet potensielt er svært pinleg – eit presist språkleg uttrykk for korleis skam kjennest. Men det er av større prinsipiell interesse å sjå på kva kunnskap om slike forsvarsstrategiar kan tilføre spørsmålet om kjønn, sosial rang og vurdering av litterær kvalitet.

«Følelsenes røde lys»
Ifølgje Woolf startar ikkje spørsmålet om litterær kvalitet hos kvinner og menn med forskjellar i evner, det startar med ulike økonomiske og materielle vilkår. Men før ho kjem så langt, har ho studert kva menn har skrive om kvinner, og funne at emnet er ladd med emosjonar på begge sider. Ho skildrar sin eigen reaksjon når ho les kva mange menn skriv om kvifor kvinner er mindreverdige:

Hjertet mitt hoppet. Kinnene brant. Jeg ble rød av sinne. Det var ikke spesielt merkverdig, selv om det var dumt. Man liker ikke å få høre at man av natur er mindre verd enn en liten mann (…) som puster tungt, går med ferdigknyttet slips og ikke har barbert seg på fjorten dager. På visse punkter er man latterlig forfengelig.

Sinne er ein forsvarsmekanisme, og Woolf ser sin eigen reaksjon i samanheng med tonen som pregar dei mannlege tekstane. Ho kjem deretter fram til at det menn påstår om kvinner, er ubrukeleg fordi dei er for prega av umedvite sinne og trang til å hevde seg – ikkje som tenkjarar, men som menn:

Hvorfor var de sinte? For når man prøvde å analysere virkningen av disse bøkene, var det alltid et visst element av opphisselse til stede. Den antok ulike former, den viste seg i satire, i følelser, i nysgjerrighet, i fordømmelse. Men det var et annet element som ofte var til stede, og ikke uten videre lot seg identifisere. Sinne, kalte jeg det. Men det var et sinne som hadde gått under jorden og blandet seg med alle slags andre følelser. Etter de underlige virkningene å dømme, var det et maskert og mangfoldig sinne, ikke noe likefremt og åpent sinne. Hva nå grunnen kunne være, så er alle disse bøkene, tenkte jeg og betraktet haugen på pulten, udugelige til mitt formål. Det vil si, de var vitenskapelig udugelige, selv om de menneskelig sett var fulle av opplysninger, interesse, kjedsomhet og besynderlige fakta om sedvaner hos befolkningen på Fiji-øyene. De var skrevet i følelsenes røde lys, og ikke i sannhetens hvite lys.

Sinne er altså eit dårleg utgangspunkt for å skape innsiktsfull litteratur, er Woolfs påstand. Men kvifor oppstår dette sinnet i møte med kvinner som hevdar å vere menn likeverdige? I utforskinga si av dette kjem Woolf inn på det Elaine Aron ville kalla rangering:

Uten selvtillit er vi som spedbarn i vuggen. Og hvordan kan vi raskest skape denne ubestemmelige egenskapen, som likevel er så uvurderlig? Ved å tenke at andre mennesker er oss underlegne. (…) Det er derfor det blir så kolossalt viktig for en patriark som må erobre, som må herske, å føle at et stort antall mennesker, ja, halve menneskeheten, av natur er mindre verd enn ham selv.

Her seier ho altså at menn hadde (vurder sjølv om presens-form er på sin plass her) eit psykologisk behov for å rangere seg sjølv over alle kvinner, og det er lett å tenkje seg vidare at dette ville vere spesielt aktuelt om dei ikkje kom så godt ut av det i rangeringa blant andre menn.

Sjølvinnsikt og vurderingsevne
Dermed er vi tilbake til Woolfs påstand om at «Det er fatalt for en kvinne å legge den minste vekt på noe klagemål; å tale en sak, selv om den er berettiget». Påstanden vil gjelde både kvinner og menn idet dei blir partiske i staden for å skrive «i sannhetens hvite lys». For problemet med forsvarsmekanismar – enten det er sinne eller andre strategiar – er jo at dei i sin natur er reiskapar konstruerte for å gi oss det vi treng på eit emosjonelt plan, ikkje for å gi oss eit representativt og balansert bilete av verda. Eit forsvar må byggjast opp etter kraft og motkraft-prinsippet, det er difor i utgangspunktet ubalansert. Om Woolf har rett, må stor litteratur vere balansert, både i tydinga open både for det kvinnelege og det mannlege, og i tydinga ikkje styrt av partiske kjensler. Den må med andre ord vere moden, og Woolf har ikkje høge tankar om det å kjempe om rang:

Hele denne praksisen med å sette kjønn opp mot kjønn, egenskap opp mot egenskap; med å hevde sin egen overlegenhet og andres underlegenhet, tilhører privatskolestadiet i menneskelivet, der det er «sider», og der den ene siden absolutt må slå den andre siden, og det er av største betydning å gå opp på et podium og få overrakt en meget dekorativ vase av rektor. Når folk blir mer modne, slutter de å være opptatt av sider og rektorer og meget dekorative vaser.

Ja, kva skal ein seie. Om Woolf har rett, er ikkje den litterære institusjonen i Noreg utprega moden, i alle fall er vi svært så opptatt av utdeling av prisar og av å bli assosierte med dei «rette» folka. Samstundes kan det vel vere at Woolf har for høge tankar også om modne vaksne, for skal vi tru Aron, er rangering eit fenomen vi må takle livet gjennom. Men sidan god dømmekraft er essensielt både sosialt og i vurdering av kvalitet, er det ikkje uvesentleg om vi tenkjer og skriv i «følelsenes røde lys» eller «i sannhetens hvite lys». Og for å vite det, trengs sjølvinnsikt. Vigdis Hjorth sa noko klokt om det på det tidlegare nemde kritikarseminaret:

Jeg ønsker meg at de i kritikken gjør rede for hva de er opptatt av, hvor de er når de leser, som forklaring på hvordan de reagerer på en bok. En slik forpliktelse vil kanskje også gjøre dem mer klar over disse sammenhengene. Min opplevelse er at umiddelbar antipati ofte skyldes at noen ligner på meg – det er veldig pinlig, for øvrig.

Kjensler er notid
Her tilbyr Hjorth eit interessant perspektiv på kvifor vi mislikar det vi mislikar – kanskje kan forsvarsmekanismen projisering av og til forklare mykje? At umedvitne forsvarsmekanismar kan påverke kritikken er eg ikkje i tvil om. Og det einaste ein kan gjere med det, er å jobbe for å få betre sjølvinnsikt og evne til realistiske vurderingar av seg sjølv og eige arbeid. Det trur eg ville gjere både forfattarar til betre forfattarar og kritikarar til betre kritikarar.

Når det gjeld mine eigne utblåsningar her på bloggen, så er eg ganske sikker på at dei var den utløysande årsaka til at eg vart invitert til fem interessante og givande kritikaroppdrag. Så då får det ikkje vere så nøye om det er smått pinleg å innsjå at eg innimellom har skrive «i følelsenes røde lys». Eg har nok gjort ei og anna feilvurdering, og vil gjere det igjen. Men av og til er det på sin plass å vise kjensler, og av og til vil det vere viktigare å få formidla noko viktig der og då enn å skrive noko som står seg for ettertida. Det siste er då også noko svært få av oss vil kunne oppnå, og oppleve det personleg får vi no uansett ikkje.

Les heile intervjuet med Vigdis Hjort på nettsida til Norsk kritikerlag.

Eg har skrive meir om Et eget rom av Virginia Woolf i innlegget «Det er fatalt å ganske enkelt være mann eller kvinne»

Sentrallyrikk II

Når jeg har tenkt meg trett til døden
Like a patient etherized upon a table
Fins det ord / små nok / for meg?
Nej, kom ej till mig / och jag vill aldrig höra

Jag längtar till landet som icke är
Jag väntar på dig hur nära du än är
Jag liknar mest en dödende …

If I should die, think only this of me
Dypt i det røde mørket, fikk livet dobbelt form

Dette lys er ikke solen, men en brann
Atombomben findes
Dulce et decorum est, pro patria mori

Du ska vara med meg du, sa dauen
Modne marker, som bruser av korn, uten mig!

Det är så, du sover
Are you nobody too?
Ja visst gör det ont
Mitt hjerte hamrer og hamrer

Rage, rage against the dying of the light.

So much depends upon a red wheelbarrow
If thou must love me, let it be for naught
Under åpen himmel, over åpen avgrunn

«Det er fatalt å ganske enkelt være mann eller kvinne»

Litterære kvinner er for prega av ein mannleg diskurs, difor treng dei å lese andre kvinner og leite etter si eiga, litterære stemme kor både det mannlege og det kvinnelege får sleppe fram. Slik les i alle fall eg Et eget rom.   

I påska las eg for første gong Virginia Woolfs kjende essay om kvinner og litteratur. Det var akkurat så godt som eg forventa, men det overraska meg at Woolf la så stor vekt på at menn og kvinner er ulike, og at det er positivt:

«Det ville være synd og skam om kvinner skrev som menn, eller levde som menn, eller så ut som menn, for hvis to kjønn er utilstrekkelig, verdens vidstrakthet og variasjon tatt i betraktning, hvordan skulle vi klare oss med bare ett?»

Samstundes argumenterar ho for at ei polarisering mellom kjønna er uheldig for litteraturen, at både menn og kvinner har både mannlege og kvinnelege eigenskapar, og at den beste litteraturen er androgyn:

«Man har et dypt, om enn irrasjonelt, instinkt som støtter teorien om at foreningen av mann og kvinne borger for den største tilfredsstillelsen, den mest fullkomne lykke. Men synet av de to menneskene som gikk inn i drosjen, og tilfredsstillelsen det gav meg, fikk meg også til å spørre hvorvidt det finnes to kjønn i sinnet som tilsvarer de to fysiske kjønnene, og hvorvidt det er nødvendig at også de skal være forent for å oppnå tilfredshet og lykke (…) Hvis man er mann, må kvinnedelen av hjernen likevel virke med; og en kvinne må likeledes ha forbindelse med mannen i seg. Det var kanskje det Coleridge mente da han sa at et genialt sinn er androgynt.»

Woolf meinar at kampen mellom kjønna har skapt nettopp ei slik polarisering, også i litteraturen, og at menn har blitt spesielt aggressive og opptekne av å bevise at dei er det overlegne kjønn. Dette var altså på slutten av 1920-talet, men vi ser vel liknande tendensar i dag. Woolf drar konklusjonen at kvinner difor ikkje har noko å hente i lesing av mannlege forfattarar:

«Dette betyr, hvis teorien om sinnets to sider har noe for seg, at viriliteten nå er blitt selvbevisst – at menn altså skriver bare med den mannlige siden av hjernen. Kvinner kan med fordel la være å lese dem, for de vil uvegerlig lete etter noe de ikke vil finne. Det er assosiasjonskraften man savner mest, tenkte jeg, og tok kritikeren B i min hånd og leste, omhyggelig og pliktskyldigst, det han anførte om poesiens kunst. Det var uhyre kyndig, skarpsindig og lærd, men problemet var at følelsene hans ikke var med; det var som om hans sinn var inndelt i ulike kamre; ikke en lyd trengte gjennom fra det ene til det andre. Når man tar en setning av herr B inn i sitt sinn, faller den derfor død til jorden; mens når man tar en av Coleridge inn i sitt sinn, eksploderer den og avføder alle slags tanker, og det er bare om den typen tekster man kan si at de eier det evige livs hemmelighet.»

Woolf meinar at det viktigaste for ein forfattar er å ha fokus på den røynda ein vil skildre, ikkje på forfattaren eller på kva effekt litteraturen skal ha. Sitatet ovanfor viser at ho meinar mannlege forfattarar har latt kjønnet sitt prege skrifta i for stor grad. Det kan likevel verke som eit paradoks ved tankegangen til Woolf at ho på den eine sida er så tydeleg på at kvinner treng å lese andre kvinner for å finne eit «kvinneleg» uttrykk, samstundes som ho meinar at for stort fokus på kjønn er øydeleggjande for litteraturen:

«… det er fatalt for den som skriver å tenke på sitt kjønn. Det er fatalt å ganske enkelt være mann eller kvinne; man må være kvinne-mannlig eller manne-kvinnelig. Det er fatalt for en kvinne å legge den minste vekt på noe klagemål; å tale en sak, selv om den er berettiget; å tale bevisst som kvinne på noen som helst måte. Og «fatalt» er ingen talemåte, for alt som er skrevet med en slik bevisst ensidighet, er dødsdømt. Det er ubefruktet. Det kan fremstå som briljant og virkningsfullt en dag eller to, men det visner ved mørkets frembrudd; det kan ikke vokse i en annens sinn. Det må finne sted et samarbeid i sinnet mellom mann og kvinne for at noe skal kunne skapes. Et ekteskap mellom motsetninger må fullbyrdes. Hele sinnet må være vidåpent for at vi skal få følelsen av at forfatteren formidler sin erfaring i all dens fylde.»

Når dette androgynet sjølvet er målet, og Woolf oppfordrar kvinner til å fokusere på kvinneskrift, må det vere for å rette opp ein eksisterande ubalanse: Kvinner blir altfor påverka av ein mannleg tenkjemåte når dei nærmar seg litteraturen, sidan mennene totalt dominerer den litterære tradisjonen. Det meinar Woolf kjem av at kvinner ikkje har vore økonomisk uavhengige og ikkje har hatt levevilkår til å kunne dyrke litterære interesser, men det skal eg ikkje gå inn på her.

Påstanden er altså at kvinnelege litteratar treng å oppvurdere sine (og andres!) kvinnelege sider og jobbe aktivt for å la dei prege skrifta meir. 

Det noko paradoksalet idealet er å skrive uten å vere medviten sitt eige kjønn, og gjennom det finne eit sant uttrykk som også speglar korleis kjønn pregar ein:

Hun skrev som en kvinne, men som en kvinne som har glemt at hun er kvinne, slik at sidene hennes hadde det underlige kjønnslige preget som bare kommer når man ikke er seg selv bevisst som kjønn.

Fokuset skal altså ikkje vere på å bevare dikotomien kvinne-mann, men på å finne kven ein sjølv er når både det kvinnelege og det mannlege får sleppe fram på like fot. Først då kan vi gjere oss håp om å sjå verda med eit ope og fritt blikk, og dermed kunne løfte fram mange ulike former for liv gjennom litteraturen.

Eg synes dette er spennande, og det ligg også nær opptil innsikter frå nyare psykologi: Dei mest ressurssterke menneska er dei som har både typisk mannlege og typisk kvinnelege eigenskapar, medan dei ressurssvake har lite av begge delar. Dei som er stereotypisk mannlege eller stereotypisk kvinnelege hamnar ein stad midt i mellom. Sjølvsagt er det ikkje uproblematisk å dele eigenskapar inn i «mannlege» og «kvinnelege» i utgangspunktet, men det misser mykje av brodden om ein tar for gitt at vi alle har begge delar i oss i større eller mindre grad.

Spørsmålet er om røynda på det litterære feltet i dag er vesentleg endra frå den tida Woolf skreiv i? Eller snarare: Er råda hennar framleis relevante? Er litteraturen (sakprosa og skjønn-) framleis dominert av ein mannleg uttrykksmåte, slik at vi må jobbe med å la våre feminine sider sleppe fram? Vel, i dag har vi i alle fall mange unike kvinnelege stemmer å  bli inspirerte av, frå Woolf sjølv til Toni Morrison, Elfriede Jelinek, Alice Munro, Herta Müller, Merethe Lindstrøm og  Sara Stridsberg, for å nemne nokre av dei som har stort særpreg. Eg skal ikkje konkludere, men eg trur dette er eit tema som på same måte som kvinnesak på andre område, ikkje er løyst ein gong for alle, men kor praksisen stadig kan gli tilbake til mønster frå fortida.

Det eg først og fremst tar med meg vidare, er likevel denne oppfordringa:

«… det er mye viktigere å være seg selv enn noe annet. Drøm ikke om å påvirke andre mennesker (…) Tenk på tingene selv.»

 

Alle sitat er henta frå Virginia Woolf: Et eget rom. Omsett av Merete Alfsen. Pax forlag 2012.

 

 

Sentrallyrikk

Eg vil gjerne få lov til å dele eit dikt eg skreiv ein dag eg tenkte tilbake på livet og verda sånn generelt og vart overmanna av ei kjensle så sterk at eg berre måtte finne uttrykk for ho.

Sentrallyrikk

Faen, faen, faen, faen,
faen, faen i helvete, faen,

faen, faen, faen, faen,
faen, faen i helvete, faen,

faen, faen, faen, faen,
faen, faen i helvete, faen,

faen, faen, faen, faen,
faen, faen i helvete, faen,

faen, faen, faen, faen,
faen, faen i helvete, faen!

Ein kan også tenkje seg ein meir modernistisk og urytmisk versjon med meir tidsmessig versbinding og grafisk oppsett:

Sentrallyrikk

Faen,
faen,
fa-
en,
fa-
en,

faen, faen i
helvete,
faen,

faen,

fa-
en,

fa-
en,

fa-
en,

faen, faen i

helvete, faen!

 

 

Halvtonar, dissonans og det uforståelege

Er det ikkje deilig med det som riv litt i øyrene og ikkje uten vidare lar seg skjøne?

Eg har alltid vore fascinert av halvtonar, dissonans og det som skurrar. Først i barnesangar som «Det falt et lite snøfnugg på klokker Hansens hatt». Så i popmusikk, som i versjonen av «Benny and the Jets» The Beasty Boys har gjort med Biz Markie, eller i «Diskobox» av Beck. Eller i klassisk musikk, og der er eg sant og seie ikkje spesielt velorientert, men eg er glad i pianokonsert nr. 3 av Prokofiev.

Ikkje noko av dette er avantgarde, det er heller ikkje poenget. Og eg er den første til å setje pris på ein nydeleg harmoni eller ein fengjande feel good-låt. Men det er noko eige med det som utfordrar dei vante mønstra, det overraskar og pirrar på ein heilt eigen måte, og gir musikken uendeleg mange fleire nyansar enn harmonisk og «rein» musikk.

Det er det same i litteraturen. Japanske Tetsushi Suwa skriv om det i romanen En hinsides mann, kor hovudpersonen har forfatta ein artikkel med tittelen «En studie av stavelsesoverskudd og –underskudd i formbundet haikupoesi». Forteljaren forklarar:

«jeg husker han en gang fortalte meg at han fremfor den såkalt frie haiku-diktningen til Hõsai og Santõka langt foretrakk den subtilt skurrende følelsen som oppstår når man har en stavelse for mye eller for lite i et ellers konvensjonelt dikt. Man kan ikke ha noe avvik uten en lovmessighet å avvike fra.»

(Tetsushi Suwa: En hinsides mann, omsett av Magne Tørring, Pax forlag 2013)

No er ikkje eg oppteken av tradisjonelt formbunden poesi, men poenget om det som «skurrar», eller brotet, kjenner eg meg igjen i. Det skal ikkje alltid så mykje til, som i låta The Man with the Child in His Eyes av Kate Bush. Høyr på tonen i ordet “eyes”, ligg han ikkje akkurat litt for lavt, og er det ikkje fint?

Brotet er også sentralt hos min ofte nemnde favoritt, Gunnar Björling, og der er det syntaksbrotet som pregar dikta mest, medan innhaldet ofte kan ha eit patos som igjen kanskje bryt med det ein forventar av avantgard-modernisme, også i poesi frå tidleg på/midten av 1900-talet. Som her:

Liv
det var
storm slöt
en stor famns
allt,
med allt det som ej blev sjunget
och ingen sjöng vid deras dagar
och ingen sjöng
att skönhet.

(Gunnar Björling: Där jag vet att du, 1938 i Samlade skrifter II, Erikssons förlag, 1995)

Mitt inntrykk er at mange unngår det dei ikkje skjønar, at det gjer dei usikre. Men er det så farleg om ein skjønar alt, eigentleg, kan ein ikkje glede seg over noko berre fordi det kling merkeleg og fint?

Spesielt Georg Johannesen kan få meg til le av fryd med ubegripelege formuleringar, det er som han treff noko i meg utan at eg veit heilt kva, eller eigentleg treng å vite det:

Den solen jeg har i munnen
er en hveps jeg har slukt
i lykkeligere lys

(Georg Johannesen: Ars moriendi, Cappelen, 1965)

Men med Georg Johannesen er eg også over i eit viktig aspekt med det som skurrar, nemleg den absurde humoren. Eg veit ikkje kvifor eg blir så glad av det som ikkje stemmer, av det uventa, men eg ler i alle fall godt av dette:

Da han tok hjelmen av, fulgte hodet med
Unnskyld, sa hun, det var mitt hode
Jeg lot som om det var en vanlig samtale

En må plassere misforståelsen
tidlig i samtalen dersom en ønsker
å få helt rett og samtidig ta feil

Ingen kan ta samme heis to ganger
Det nytter ikke i lengden heller
Likevel gir mange aldri opp å prøve

(Georg Johannesen: Ars vivendi, Cappelen, 1999)

Ein poet som skriv skurrande og fascinerande i dag, er Gunnar Wærness. Det følgjande prosadiktet likar eg kanskje – igjen – best fordi det appellerar til min enkle humoristiske sans, men det er også noko med den lett arkaiske tonen, parodien på religion kombinert med det reelt eksistensielle i denne teksten som eg likar veldig godt. Enjoy!

(den skjorteløse)

Himmelen gapte og folkene spurte: er vi alene. Tomheten sa ingenting. Gud hadde gått fra himmelen for lenge siden. Han begynte på tungen, nå vet jeg hvordan det er å være menneske, stakkars folk. Folkene hadde samlet seg tomhendte på torgene. Skal vi lage Gud av ingenting, spurte de og gapte, og himmelen regnet ned i dem. Kan vi ikke lage Gud av vann, spurte én. Av utmattelse kan vi lage Gud, sa en annen. De la seg ned i solen, og den utmattet dem til svar. Av denne nakenheten skulle vi kunne lage Gud, sa en tredje. Sprukne lepper ble hans svar. Dere bare tror det er tomt, sa det. Dere er fylt til randen og har hverandre. Hvem sa det, spurte folkene. Jeg sa det, sa jeg. Hvem er du, spurte folkene. Jeg er den fattigste av dere, sa jeg. Er du Gud, spurte folkene. Nei, sa jeg. Vi deler alle på å være Gud, men vi har glemt hvordan. Hva skal vi gjøre da, spurte de. Begynn med å gi bort alt dere har, sa jeg. Til hvem skal vi gi det, spurte de. Dere får nesten gi det til meg, sa jeg, og følte meg enda fattigere.

(Gunnar Wærness: Tungen og tåren, No comprendo press, 2013)