Et sted der det bare er taushet

For tida jobbar eg på overtid med ein artikkel om forfattarskapen til Merethe Lindstrøm. Bøkene hennar er fortetta, alvorlege, tunge av undertekst. Mange av dei tematiserer det punktet der språket tar slutt og noko anna tar til, og ein periode i sommar kjendest det som at det tause ho skildra breidde seg inn i meg òg. Men eg måtte finne orda igjen, eg skulle jo formidle og forklare, gi ein slags kortversjon av kva som skjer i bøkene.

Som alltid når eg fordjupar meg i ein forfattarskap på den måten, kjenner eg at eg har mykje igjen for det. Eg er enno ikkje heilt ferdig, det er så mykje som kunne ha vore sagt, og det er ikkje plass til alt i ein artikkel. Men her og no vil eg berre dele litt frå ei av bøkene som har gjort sterkast inntrykk på meg: Barnejegeren skildrar betre enn noko anna eg har lese korleis språket misser meining i møtet med det traumatiske.

Hovudpersonen er barnepsykologen Ida, som har mist trua på samtaleterapi. Ho ber sjølv på ei stor smerte: At dottera hennar, Silje, lever som narkoman utan at mora kan hjelpe henne. Ein kollega prøvar å trøste Ida, men orda når ikkje inn:

Det kjentes urettferdig å tenke det om henne. At det var noe grunt ved måten hun sa det på. At det bare var noe hun sa, fordi hun var flink til det. Til å kna andres følelser. Men når det virkelig treffer deg, hadde jeg tenkt da hun satte fra seg fotoet av Silje. Da blir du kanskje taus.

Likevel må Ida fortsette å prøve å hjelpe dei traumatiserte borna som kjem til henne, prøve å få dei til å snakke: “Som om det ikke finnes et sted der det bare er taushet.” Eller er det kanskje greit å vere i det tause ei stund?

Så får ho ein vaksen pasient som klarer å setje ord på korleis ho hadde det då ho var så deprimert at ho var suicidal:

Som å skru noe av, sa hun. En hel verden, av lyd, språk og forståelse, som om en radio plutselig ble skrudd av, og du gikk inn i noe annet, et sted der alt bare var, uten å bety noe, uten å ha noen betydning. Et sted der hver enkelt ting var synlig og klar, men der det ikke fantes noen sammenhenger. (…) Det kjentes som en slags våken søvn, sa hun. Jeg satt ute på kjøkkenet, eller inn på rommet der veven står, og de andre var på rommet ved siden av. Men jeg kunne ikke komme inn dit, selv om døra var åpen. Jeg kunne ikke, jeg var stengt ute. Jeg er alene, hadde jeg lyst til å si til mannen min. Selv om dere er her.

Dette er ikkje ei bok som kjem med enkle løysingar. Men det kan virke som at det å gjenkjenne si eiga smerte i smerta til pasientane, å erkjenne at den tause staden fins i henne også, hjelper Ida å komme gjennom krisa. Og at det å sjå døme på at andre klarer seg, hjelper henne å bevare eit håp om at det skal gå bra med Silje.

For meg gjer det godt berre å lese dei fine skildringane og refleksjonane, og slik illustrerer teksten i seg sjølv korleis ord kan vere viktige, både for å erkjenne kva som skjer i ein sjølv og for å halde det gåande til livet blir litt lettare.

Det fins ein stad “der det bare er taushet”. Ein må berre ikkje bli verande der for lenge.

Alle sitat er henta frå Barnejegeren (2005) av Merethe Lindstrøm.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s