Fellesskap – den nye norma

På Kulturrådets årskonferanse 14. november var det eit tema som dukka opp i tre av innslaga: Trenden med kunstnarkollektiv som vil fristille seg frå tradisjonelle kvalitetskriterier.

Temaet dukka først opp i den kunstnarlege åpninga ved Parallellaksjonen. I Årskonferansens program står det at ”Parallellaksjonen er et generativt kunstnerkollektiv som tematiserer kunnskapsformidling, skole og dannelsesprosesser. Kollektivet initierer og utvikler tematiske prosjekter hvor teori og praksis er likeverdige elementer mot nye forståelser av virkeligheten (…) Sentralt i Parallellaksjonens praksis står deltagelse, engasjement, selvorganisering og utilitarisme.”

I presentasjonen sin la dei to mennene frå Parallellaksjonen (eg veit ikkje kven det var av dei tre som var oppført i programmet: Anders Dahl Monsen, Leander Djønne og Snorre Hvamen) vekt på at kvalitet er vanskeleg å bruke som målestokk for det eksperimentelle, og at det som oppstår i møtet mellom deltakarane i dei ulike prosjekta difor er det viktigaste.

I referatet frå denne dagen på Kunstforum.no skriv André Gali at ”Det mest interessante med dette kunstneriske innslaget var problematiseringen av kvalitetsbegrepet, eller refusjonen av et slikt begrep, basert på at den typen laboratoriske eksperimenter som kunstnergruppen iverksetter ikke lar seg bedømme kvalitetsmessig fordi det ikke finnes noen eksisterende parametere for å vurdere dem.”

Seinare på dagen heldt kurator og kunstnarleg leiar for dOCUMENTA (13) Carolyn Christov-Bakargiev føredraget «It’s very difficult: on scepticism and value judgements. Notes from a curatorial perspective». Det var eit fragmentarisk og sitatspekka føredrag, der ubrukte ark frå manuskriptet stadig flagra mot golvet bak henne. Men å bli utsett for ein slik rasktflytande og intelligent diskurs fekk likevel hjerna til å lyse opp som eit juletre i forsøket på å ta relevante notat. Den følgjande gjengjevinga er sjølvsagt ufullstendig, men gir eit visst inntrykk av hovudinnhaldet.

Christov-Bakargiev sa innleiingsvis at ho syntes problemstillinga ho hadde fått tildelt var banal, men også vanskeleg. Ho slo fast at målet ikkje var å komme med avklaringar av praktisk nytte for skjønnsvurdering – om noko ville ho skape meir usikkerheit rundt spørsmålet om kva skjønnsvurderingar er og skal vere. For det første ville ho så tvil om det var slik kulturminister Hadia Tajik sa i innleiingsføredraget sitt, at det berre er kunstnerane som kan skape kunst. Ho refererte til Kants skille mellom den ”naturlege” venleiken, ”the arcitecture of the beast”, og den ”kunstige” menneskeskapte venleiken, særprega av medvitet om venleik og kunst. Sjølv meinte Christov-Bakargiev at dette skillet må opphevast, sidan ho har eit holistisk syn på verda som òg omfattar kunstfeltet.

Om eg oppfatta Christov-Bakargiev rett, er det ein trend at kunstprosjekt har form av aktivisme. Vidara meinte ho at feilgrep (failiure) er eit positivt potensiale for kunsten. Og sidan kunstfeltet stadig er i endring, finst det heller ingen stabile kriterier for kvalitet. Den subjektive smaken er difor viktig, men, og no siterer eg André Gali: ”ikke i Bourdieusk forstand hvor smaken fungerer som en metode for å konstituere sosiale hierarkier, men som en kroppslig erfaring basert på kroppslig kunnskap så vel som andre intellektuelle kunnskaper som for eksempel drømmer.”

Basisen for vurderingar skal vere fakta, men når det i vår tid er så mange tilgjengelige fakta, må ein stadig velje kva fakta ein skal dømme utfrå. Som konsekvens har fakta mist statusen som den viktigaste basisen for sanning til fortellarstemma. Tillit er difor ein grunnleggjande føresetnad for alt som gjeld skjønnsvurderingar (value judgements), og ei sentral utfordring for fagleg ekspertise er korleis ein oppnår ”public trust”. Christov-Bakargiev vektla at tillit blir bygd i personlege relasjonar, og meinte difor at ”kjærleik” er ein politisk kategori. Gali skriv:

”En viktig faktor Christov-Bakargiev trakk frem i forhold til hvordan noe blir vurdert verdifullt nok til å bli med i documenta, var tillit, personlige relasjoner og kjærlighet som politisk kategori. (…) Avslutningsvis kom hun tilbake til documenta og sin kuratoriske metode – der hun ikke så etter kunstverk, men etter «engasjerte kunstnere». Kunstnernes engasjement ble en form for sannhetskvalitet og kunstverkene så hun som uunngåelige konsekvenser av dette engasjementet.”

Christov-Bakargiev vektla altså ”commitment”, noko eg ikkje berre tolkar som engasjement, men også forplikting til ein spesifikk fellesskap. Det framstillinga hennar altså hadde felles med Parallellaksjonen, var fokuset på kunsten som kan vekse fram gjennom eksperiment med utspring i gruppedynamikken i særskilte kunstnargrupper prega av tillit, kjærleik og ”commitment”. Den kunstneriske verdien ligg ikkje lenger i tradisjonelle kvalitetskriterier – til dømes meinte Christov-Bakargiev at postmodernismen har redusert verdien av innovasjon i kunsten, samstundes som verdien er intakt innan vitenskapen – men i måten kunsten blir til på, og i verdiane som oppstår i ein menneskeleg fellesskap.

Kjetil Røed forklarer dette godt i sitt referat på Kunstkritikk.no:

”Affekter er like gyldige utgangspunkt for kognitive prosesser som den autoriserte kunnskapen, hevdet hun. I tråd med denne forflytningen av kunnskap fra det autoriserte til det undertrykte, fra det abstrakte til det affektive, fra autonomi til nettverk, skisserer hun også et annet begrep om verdi, og dermed indirekte skjønn, enn den sedvanlige pengebaserte – her tar hun opp tråden fra Michael Hardt og Antonio Negri. «Love is an ontological event in that it marks a rupture with what exists and the creation of the new. Being is constituted by love,» som de skriver i Commonwealth. I likhet med Hardt og Negri dreier kunst seg om å åpne for de ressursene vi har til felles og gjøre dem til et potensial for forandring og refleksjon utenfor de gjengse fortellingene og institusjonene som gir råmaterialer form – ikke bare kapitalen, men familien, staten, etc.”

I samandraget av føredraget som var trykt i programmet framgår det at den forpliktande fellesskapen vert sett som viktigare enn kvalitetsvurdering: ”Something appears to be meaningful and to have value  when it concerns us. If many are concerned by it, it has – provisionally – more value. Furthermore, from a skeptical point of view, rather than an academic or dogmatic one, there are no absolute truths on which to base judgements of quality and consequently of value, although skeptics (means ”search”) continues to (re)search. Judgements of quality, truth and consequently value are precarious, but commitment (to put in common, to send with, to share), that is, the faculty of imagination dedicated to something without self-defensiveness, assumes the place of quality and suggest temporarily worldliness, rather than pure relativism that voids knowledge production. dOCUMENTA (13) as a cause study.” (mi kursivering)

Den siste som trakk fram kollektivet var Robert Palmer (nyleg avgått direktør for Direktoratet for demokratisk styresett, kultur og mangfold ved Europarådet). Han snakka mykje om korleis kunstfeltet endrar seg i og med den digitale utviklinga. Heilt til slutt nevnte han det han meinar er trendar vi vil sjå meir av framover: Framvekst av fleire kunnskapsmiljø og kunstnarkollektiv, ei utvikling frå individuell til kollaborativ makt og frå einskilde til mangfaldige (”multiple”) agandaer.

Planen er å bruke dette referatet som utgangspunkt for eigne tankar om kritikk, uavhengigheit, referansegrupper, habilitet osb, men eg er visst ikkje heilt ferdigtenkt enno. Så for denne gongen: Thank you and good night!

Kunstforums referat frå Årskonferansen: Vanskelige verdivurderinger

Kunstkritikks referat: Et håndledds avstand

Les meir om Parallellaksjonen

Les meir om dOCUMENTA (13)

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s