Splintra

Penselstrøkene til det best drømte arbeidet er også synlige som rytmer. Denne dagens maling gir sine rytmer til kjenne mot et terreng hvor lyset lar seg påvirke av vinden. Dette er en vind som blåser kraftig og omskiftelig tvers over skolens område, plystrer rundt De Chirico-klokketårnet som den alt har skurt ren for enhver skygge. Dette er et terreng med vekslende opphold og vindkast av lys. Hvor åpne plasser lyser opp som sykelige nerver og bøyde trær henger med en tyktflytende aura som slår seg ned for å sette gresset i willemittisk brann der rader av sammenføket lys stables opp mot gjerdeføtter, vegger; bølger og gløder. Klokketårnets skarpe kanter skjelver vindkast til spektre. Høye gutter i blazere beveger seg som kniver gjennom et revnende lysskjær med skissebøkene i øyehøyde; skyggene deres flykter foran dem. De funklende vindene stilner hen og samler seg igjen, synes å kveile seg opp før de bruser og plystrer og blinker og rammer for å briste svakt rosa gjennom rosevindet i Kunstbygningen.

(Frå «Kirke som ikke er gjort av hender» av David Foster Wallace, omsett av Preben Jordal. Trykt i Korte intervjuer med motbydelige menn, Cappelen Damm, 2012.)

Denne teksten skiller seg ut i boka som elles er dominert av veltalande, meir eller mindre motbydelege  menn. Språket er ikkje realistisk, men poetisk, mystisk, fleirtydig. Av og til humoristisk. Og det er noko som minner meg om James Joyces Portrett av kunstneren som ung mann, sjølv om eg ikkje har lese ho på kanskje 15 år.

Det er kvardag etter at barnet Elisabeth har fått hjerneskade av drukning i familiens svømmebasseng. Ligg ho for døden? Teksten er i alle fall tileigna ei jente som blei ti år gamal.

Stefaren hennar, Day, er utdanna kunstnar, no jobbar han for bydelshelsetenesta. Sorga hans viskar ut skilla mellom fortid og notid, kunst, draum og røynd, språket løyser seg opp i biletglimt og rytmar, gåter og fraser, lyset lar seg flytte av vinden og «all sann kunst er musikk». Sjølv om verda styrtar saman, forsvinn ho ikkje, splintane er der, nye proporsjonar, avstandar og samantrekningar. «Rytmer er forhold mellom det du tror på og det du trodde på før.»

I starten: «Sjelen hans seiler mot én eneste farge». Er Day bedøva? Han seier at Sarah, Elisabeths mor, klagar over at han skiftar fargar når han søv. Ei overskrift: «Én farge». Seinare overskriftene «To farger» og «Fire farger». Mot slutten drøymer han at ei kyrkje, kanskje lik Kunstbygningen i sitatet, veks ut av eit bilete og stig enorm mot himmelen: “Hjelp!” roper Elisabeth, veldig svakt, før bildets kirke sluker dem”. Dei svømmer i lufta, men då Day ser ned, rasar alt saman, og Elisabeth dett gjennom lufta, fell og fell med gasbind som ein komet etter seg til ho treff rosevinduaget: «Lyden av sammenstøt fra en stor glasshøyde; fryktelig, flerfarget.» At fargane kjem attende, betyr noko, men neppe at sorga er over.

Teksten startar med ei skildring av det lukka augelokket som ein skjerm for draumar. Ved slutten er dette snudd: Himmelen er auget, natta er det lukka augelokket. Når dagen kjem, er den raude soloppgangen blod som gir auget næring, og den blå himmelen er regnbogehinna til ei liggande kjempe. Kor er Day? Fanga under det gigantsike, granskande auget? Det er klaustrofobisk, trykkjande. Det er sorg.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s