«Det er fatalt å ganske enkelt være mann eller kvinne»

Litterære kvinner er for prega av ein mannleg diskurs, difor treng dei å lese andre kvinner og leite etter si eiga, litterære stemme kor både det mannlege og det kvinnelege får sleppe fram. Slik les i alle fall eg Et eget rom.   

I påska las eg for første gong Virginia Woolfs kjende essay om kvinner og litteratur. Det var akkurat så godt som eg forventa, men det overraska meg at Woolf la så stor vekt på at menn og kvinner er ulike, og at det er positivt:

«Det ville være synd og skam om kvinner skrev som menn, eller levde som menn, eller så ut som menn, for hvis to kjønn er utilstrekkelig, verdens vidstrakthet og variasjon tatt i betraktning, hvordan skulle vi klare oss med bare ett?»

Samstundes argumenterar ho for at ei polarisering mellom kjønna er uheldig for litteraturen, at både menn og kvinner har både mannlege og kvinnelege eigenskapar, og at den beste litteraturen er androgyn:

«Man har et dypt, om enn irrasjonelt, instinkt som støtter teorien om at foreningen av mann og kvinne borger for den største tilfredsstillelsen, den mest fullkomne lykke. Men synet av de to menneskene som gikk inn i drosjen, og tilfredsstillelsen det gav meg, fikk meg også til å spørre hvorvidt det finnes to kjønn i sinnet som tilsvarer de to fysiske kjønnene, og hvorvidt det er nødvendig at også de skal være forent for å oppnå tilfredshet og lykke (…) Hvis man er mann, må kvinnedelen av hjernen likevel virke med; og en kvinne må likeledes ha forbindelse med mannen i seg. Det var kanskje det Coleridge mente da han sa at et genialt sinn er androgynt.»

Woolf meinar at kampen mellom kjønna har skapt nettopp ei slik polarisering, også i litteraturen, og at menn har blitt spesielt aggressive og opptekne av å bevise at dei er det overlegne kjønn. Dette var altså på slutten av 1920-talet, men vi ser vel liknande tendensar i dag. Woolf drar konklusjonen at kvinner difor ikkje har noko å hente i lesing av mannlege forfattarar:

«Dette betyr, hvis teorien om sinnets to sider har noe for seg, at viriliteten nå er blitt selvbevisst – at menn altså skriver bare med den mannlige siden av hjernen. Kvinner kan med fordel la være å lese dem, for de vil uvegerlig lete etter noe de ikke vil finne. Det er assosiasjonskraften man savner mest, tenkte jeg, og tok kritikeren B i min hånd og leste, omhyggelig og pliktskyldigst, det han anførte om poesiens kunst. Det var uhyre kyndig, skarpsindig og lærd, men problemet var at følelsene hans ikke var med; det var som om hans sinn var inndelt i ulike kamre; ikke en lyd trengte gjennom fra det ene til det andre. Når man tar en setning av herr B inn i sitt sinn, faller den derfor død til jorden; mens når man tar en av Coleridge inn i sitt sinn, eksploderer den og avføder alle slags tanker, og det er bare om den typen tekster man kan si at de eier det evige livs hemmelighet.»

Woolf meinar at det viktigaste for ein forfattar er å ha fokus på den røynda ein vil skildre, ikkje på forfattaren eller på kva effekt litteraturen skal ha. Sitatet ovanfor viser at ho meinar mannlege forfattarar har latt kjønnet sitt prege skrifta i for stor grad. Det kan likevel verke som eit paradoks ved tankegangen til Woolf at ho på den eine sida er så tydeleg på at kvinner treng å lese andre kvinner for å finne eit «kvinneleg» uttrykk, samstundes som ho meinar at for stort fokus på kjønn er øydeleggjande for litteraturen:

«… det er fatalt for den som skriver å tenke på sitt kjønn. Det er fatalt å ganske enkelt være mann eller kvinne; man må være kvinne-mannlig eller manne-kvinnelig. Det er fatalt for en kvinne å legge den minste vekt på noe klagemål; å tale en sak, selv om den er berettiget; å tale bevisst som kvinne på noen som helst måte. Og «fatalt» er ingen talemåte, for alt som er skrevet med en slik bevisst ensidighet, er dødsdømt. Det er ubefruktet. Det kan fremstå som briljant og virkningsfullt en dag eller to, men det visner ved mørkets frembrudd; det kan ikke vokse i en annens sinn. Det må finne sted et samarbeid i sinnet mellom mann og kvinne for at noe skal kunne skapes. Et ekteskap mellom motsetninger må fullbyrdes. Hele sinnet må være vidåpent for at vi skal få følelsen av at forfatteren formidler sin erfaring i all dens fylde.»

Når dette androgynet sjølvet er målet, og Woolf oppfordrar kvinner til å fokusere på kvinneskrift, må det vere for å rette opp ein eksisterande ubalanse: Kvinner blir altfor påverka av ein mannleg tenkjemåte når dei nærmar seg litteraturen, sidan mennene totalt dominerer den litterære tradisjonen. Det meinar Woolf kjem av at kvinner ikkje har vore økonomisk uavhengige og ikkje har hatt levevilkår til å kunne dyrke litterære interesser, men det skal eg ikkje gå inn på her.

Påstanden er altså at kvinnelege litteratar treng å oppvurdere sine (og andres!) kvinnelege sider og jobbe aktivt for å la dei prege skrifta meir. 

Det noko paradoksalet idealet er å skrive uten å vere medviten sitt eige kjønn, og gjennom det finne eit sant uttrykk som også speglar korleis kjønn pregar ein:

Hun skrev som en kvinne, men som en kvinne som har glemt at hun er kvinne, slik at sidene hennes hadde det underlige kjønnslige preget som bare kommer når man ikke er seg selv bevisst som kjønn.

Fokuset skal altså ikkje vere på å bevare dikotomien kvinne-mann, men på å finne kven ein sjølv er når både det kvinnelege og det mannlege får sleppe fram på like fot. Først då kan vi gjere oss håp om å sjå verda med eit ope og fritt blikk, og dermed kunne løfte fram mange ulike former for liv gjennom litteraturen.

Eg synes dette er spennande, og det ligg også nær opptil innsikter frå nyare psykologi: Dei mest ressurssterke menneska er dei som har både typisk mannlege og typisk kvinnelege eigenskapar, medan dei ressurssvake har lite av begge delar. Dei som er stereotypisk mannlege eller stereotypisk kvinnelege hamnar ein stad midt i mellom. Sjølvsagt er det ikkje uproblematisk å dele eigenskapar inn i «mannlege» og «kvinnelege» i utgangspunktet, men det misser mykje av brodden om ein tar for gitt at vi alle har begge delar i oss i større eller mindre grad.

Spørsmålet er om røynda på det litterære feltet i dag er vesentleg endra frå den tida Woolf skreiv i? Eller snarare: Er råda hennar framleis relevante? Er litteraturen (sakprosa og skjønn-) framleis dominert av ein mannleg uttrykksmåte, slik at vi må jobbe med å la våre feminine sider sleppe fram? Vel, i dag har vi i alle fall mange unike kvinnelege stemmer å  bli inspirerte av, frå Woolf sjølv til Toni Morrison, Elfriede Jelinek, Alice Munro, Herta Müller, Merethe Lindstrøm og  Sara Stridsberg, for å nemne nokre av dei som har stort særpreg. Eg skal ikkje konkludere, men eg trur dette er eit tema som på same måte som kvinnesak på andre område, ikkje er løyst ein gong for alle, men kor praksisen stadig kan gli tilbake til mønster frå fortida.

Det eg først og fremst tar med meg vidare, er likevel denne oppfordringa:

«… det er mye viktigere å være seg selv enn noe annet. Drøm ikke om å påvirke andre mennesker (…) Tenk på tingene selv.»

 

Alle sitat er henta frå Virginia Woolf: Et eget rom. Omsett av Merete Alfsen. Pax forlag 2012.

 

 

One comment

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s