litterære funn

Kjensler, status og litterær kvalitet

Om eg hadde lese Viriginia Woolf, Siri Hustvedt og Elaine Aron tidlegare, hadde eg sannsynlegvis ikkje tort å skrive dei sintaste og ærlegaste – mange vil sikkert seie «sutrete» – blogginnlegga mine. Men truleg ville eg då også gått glipp av fleire postive utfordringar det siste året.

I blogginnlegget Pinleg privat eller ærleg og modig? spurde eg om det å vere vellukka gjer at bekjenningar av privat karakter blir positivt motteke, medan det vert sett som plagsamt og pinleg om den bekjennande personen ikkje framstår som attraktiv for nettverking. Sidan har eg lese tre bøker som har gitt meg nye perspektiv på denne problemstillinga og også kopla ho saman med eit anna stort tema: Spørsmålet om kjønn og vurdering av kunstnarleg kvalitet. Det er eit tema det er verd å reflektere rundt, slik også Vigdis Hjorth gjorde på Kritikerlagets seminar på Lillehammer i mai i år: «Når kvinners tekster avviker fra det gjengse, betraktes det som svakhet. Når menn avviker, blir det betraktet som veloverveide brudd med tradisjonen», var hennar påstand.

Spørsmålet eg kretsar rundt i denne teksten, er om kjensler knytt til status – og dermed indirekte kjønn – ikkje berre påverkar vurderingane våre av andre, men også av oss sjølv og verda generelt, og dermed også kvaliteten på det vi produserer.

Sinne er risikabelt
Psykolog Elaine Aron, også forfattar av fleire bøker om høgsensitivitet, skriv i sjølvhjelpsboka The Undervalued Self om to sosiale prosessar som på engelsk vert kalla «ranking» og «linking». På norsk vil eg kalle det rangering og kopling. Rangering er den prosessen kor vi vurderer andre og oss sjølve for å finne kor vi høyrer heime i forskjellige (uformelle) hierarki. Kopling er når vi byggjer sosiale relasjonar kor målet er støtte og samarbeid, ikkje konkurranse. Imidlertid vil alle relasjonar innehalde element av både rangering og kopling i vekslande grad.

Om ein har ein tendens til å vurdere seg sjølv lågt samanlikna med andre, ser ein gjerne rangering i alle situasjonar, også der andre ikkje er opptekne av dette. Dermed kan ein kome til å oppretthalde ei for låg vurdering av seg sjølv. Den beste medisinen mot dei negative konsekvensane av rangering, er nemleg kopling; når du opplever at andre ser det som verdifullt å vere saman med deg og vil deg vel, får du oppvurdert sjølvbildet ditt, og rangering blir mindre viktig og farleg. Men om du er for fokusert på rangering, kan du gå glipp av høve til å kome på vennskapeleg fot med andre.

Aron skriv at folk som vurderer seg sjølv lågt, ofte gir for lite uttrykk for sinne, og dermed ikkje får markert seg i møte med andre når det hadde vore på sin plass. Imidlertid er det riskosport å markere seg negativt:

Expressing anger is futile, however, if you rank very low, because others will usually ignore your demands. In fact, being angry and demanding when it is inappropriate or ineffective can lower your rank even further.

På godt norsk: Er du populær, vil eit sinneutbrot eller klagemål bli teke alvorleg og sannsynlegvis opplevd som påpeiking av noko reellt kritikkverdig. Har du låg status, vil du bli stempla som ein sutrepave, ein av alle dei som «konkurrerar om offerrolla». Ei realistisk vurdering av korleis ein blir sett av dei ein vender seg til, er difor avgjerande. (Eit aktuelt døme å prøve teorien på, er Dag Solstads utspel om kvaliteten på litteraturkritikken etter mottakinga av Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896. Grei ut og drøft!)

Bitre, sytande, rasande, paranoide
Historisk har dette vore eit stort problem for kvinnesaka: Kvinner hadde (og har framleis mange stader) så låg status at sinne, krav og klager lett blir ignorert, latterleggjort – eller rett og slett straffa.

Siri Hustvedt skildrar i romanen Denne flammende verden kor vanskeleg det er å overvinne denne typen motstand, både historisk og i kunstmiljø i New York i vår tid. Kunstnaren Harriet Burden vil vise verda at ho har blitt undervurdert fordi ho er kvinne, og det gjer ho ved å la menn presentere hennar kunst som sin eigen. Dei får då også meir merksemd og betre mottaking enn ho har fått tidlegare. Imidlertid går den tredje mannlege kunstnaren ho samarbeidar med bort frå avtalen når avsløringa skal skje, og Burden blir ikkje trudd når ho hevdar å vere kunstnaren bak suksessen.

Tittelen Denne flammende verden er lånt frå eit verk av Margaret Cavendish, «denne sekstenhundretallets uhyrlighet: En kvinnelig intellektuell.» Av samtidige, intellektuelle menn vart ho sett som ei gal, innbilsk, latterleg kvinne. Hustvedt lar Burden kommentere: «Det var lett. Det er fremdeles lett. Man bare nekter å svare kvinnen. Man går ikke i dialog med henne. Man lar ordene eller bildene hennes dø. Man snur seg bort.»

Handlinga i romanen illustrerer kor vanskeleg det er for ei kvinne å heve sin eigen status ved å protestere eller gjere opprør; måten ein nødvendigvis vil framstå på i ein slik situasjon – bitter, rasande, sytete, paranoid – blir brukt til å underbyggje påstanden om at problemet ligg hos kvinna sjølv.

Ei eiga stemme
Virginia Woolf skriv i essayet sitt om kvinner og litteratur, Et eget rom, både om den motstanden kvinnelege forfattarar har møtt frå menn og om kampen for dei materielle vilkåra som må vere til stades for at ein skal kunne konsentrere seg om skrivinga. Ikkje minst er ho oppteken av kor vanskeleg det er å finne si eiga litterære stemme i ei verd dominert av ein mannleg diskurs:

For en karakter, for en integritet det må ha krevd, stilt ovenfor all den kritikken, midt i det rendyrkede patriarkalske samfunnet, å holde fast ved ting slik de så dem uten å vike tilbake. Bare Jane Austen klarte det, og Emily Brontë. Det er nok en fjær i hatten for dem, kanskje den fineste. De skrev slik kvinner skriver, ikke slik menn skriver.

Sjølv om Woolf skryt av Austen og Brontë, er dommen hennar over mange andre kvinnelege forfattarar hard. Det illustrerer den vonde sirkelen som oppstår når ein har eit mindre privilegert utgangspunkt: Ein har dårlegare føresetnader for å lukkast, og når ein kjempar for å betre desse føresetnadande, kan kampen i seg sjølv skade både den sosiale statusen og det ein produserer. Tankane går til kvinnelitteraturen på 70-talet, som absolutt hadde ein sosial funksjon, men som sett under eitt vel har rykte for å vere litterært mindreverdig. Vurdert i tråd med Woolfs tankemåte er dette er eit reelt tap av kvalitet fordi ein ved å vere partisk misser det heilskapelege synet på verda som trengs for å skrive god litteratur:

Det er fatalt for en kvinne å legge den minste vekt på noe klagemål; å tale en sak, selv om den er berettiget; å tale bevisst som kvinne på noen som helst måte. Og «fatalt» er ingen talemåte, for alt som er skrevet med en slik bevisst ensidighet, er dødsdømt. Det er ubefruktet. (…) Hele sinnet må være vidåpent for at vi skal få følelsen av at forfatteren formidler sin erfaring i all dens fylde.

Dette er eigentleg ein påstand meir enn ei forklaring, så går det an å seie noko meir om kvifor litteratur med ei kampsak fort kan bli dårleg? Eg synes det har noko for seg å sjå dette i samband med det Elaine Aron skriv om skam og forsvar mot denne vonde kjensla.

Forsvar mot skam
Aron skriv: «Shame is the most potent and painful of the self-conscious emotions; our brain registers it as if it were physical pain.»

Fordi det er så smertefullt å kjenne skam, altså å oppleve at du i ditt innerste vesen ikkje er god nok og difor vil bli avvist av alle som skjønar korleis du verkeleg er, har vi ein del umedvitne forsvarsstrategiar som kan tre i kraft for å unngå denne kjensla. Dei er, ifølgje Aron:

  • Minimering: Late som di eiga rolle ikkje betyr noko, enten ved å hevde at di eiga rolle i ei (negativ) hending ikkje har vore avgjerande, eller at andre ikkje har rett til å forvente noko (postivt) av deg.
  • Skulde på andre: Å forklare at du har gjort feil eller kome til kort ved å peike på noko andre har gjort eller ikkje gjort.
  • Ikkje konkurrere: Late som rangering ikkje er viktig for deg for å slik knytte deg til andre (kopling).
  • Overprestere: Stadig arbeide for å oppnå høg rangering, men likevel aldri føle deg god nok.
  • Oppblåst sjølvbilete: Konstruere eit sjølvbilete som betre enn andre, gå langt for å skape dette inntrykket og fornekte alt som tydar på noko anna.
  • Projisering: Fornekte dine eigne feil, men stadig sjå desse feila hos andre.

Då eg las om desse forsvarsstrategiane fekk eg ei kjensle som kunne minne om fylleangst. For kva om mykje av det eg har skrive på denne bloggen seier meir om meg enn om realitetane? Spørsmålet om eg har gjort dårlege vurderingar av meg sjølv og mine eigne opplevingar på grunn av umedvitne forsvarsstrategiar er viktig på eit privat plan fordi resultatet potensielt er svært pinleg – eit presist språkleg uttrykk for korleis skam kjennest. Men det er av større prinsipiell interesse å sjå på kva kunnskap om slike forsvarsstrategiar kan tilføre spørsmålet om kjønn, sosial rang og vurdering av litterær kvalitet.

«Følelsenes røde lys»
Ifølgje Woolf startar ikkje spørsmålet om litterær kvalitet hos kvinner og menn med forskjellar i evner, det startar med ulike økonomiske og materielle vilkår. Men før ho kjem så langt, har ho studert kva menn har skrive om kvinner, og funne at emnet er ladd med emosjonar på begge sider. Ho skildrar sin eigen reaksjon når ho les kva mange menn skriv om kvifor kvinner er mindreverdige:

Hjertet mitt hoppet. Kinnene brant. Jeg ble rød av sinne. Det var ikke spesielt merkverdig, selv om det var dumt. Man liker ikke å få høre at man av natur er mindre verd enn en liten mann (…) som puster tungt, går med ferdigknyttet slips og ikke har barbert seg på fjorten dager. På visse punkter er man latterlig forfengelig.

Sinne er ein forsvarsmekanisme, og Woolf ser sin eigen reaksjon i samanheng med tonen som pregar dei mannlege tekstane. Ho kjem deretter fram til at det menn påstår om kvinner, er ubrukeleg fordi dei er for prega av umedvite sinne og trang til å hevde seg – ikkje som tenkjarar, men som menn:

Hvorfor var de sinte? For når man prøvde å analysere virkningen av disse bøkene, var det alltid et visst element av opphisselse til stede. Den antok ulike former, den viste seg i satire, i følelser, i nysgjerrighet, i fordømmelse. Men det var et annet element som ofte var til stede, og ikke uten videre lot seg identifisere. Sinne, kalte jeg det. Men det var et sinne som hadde gått under jorden og blandet seg med alle slags andre følelser. Etter de underlige virkningene å dømme, var det et maskert og mangfoldig sinne, ikke noe likefremt og åpent sinne. Hva nå grunnen kunne være, så er alle disse bøkene, tenkte jeg og betraktet haugen på pulten, udugelige til mitt formål. Det vil si, de var vitenskapelig udugelige, selv om de menneskelig sett var fulle av opplysninger, interesse, kjedsomhet og besynderlige fakta om sedvaner hos befolkningen på Fiji-øyene. De var skrevet i følelsenes røde lys, og ikke i sannhetens hvite lys.

Sinne er altså eit dårleg utgangspunkt for å skape innsiktsfull litteratur, er Woolfs påstand. Men kvifor oppstår dette sinnet i møte med kvinner som hevdar å vere menn likeverdige? I utforskinga si av dette kjem Woolf inn på det Elaine Aron ville kalla rangering:

Uten selvtillit er vi som spedbarn i vuggen. Og hvordan kan vi raskest skape denne ubestemmelige egenskapen, som likevel er så uvurderlig? Ved å tenke at andre mennesker er oss underlegne. (…) Det er derfor det blir så kolossalt viktig for en patriark som må erobre, som må herske, å føle at et stort antall mennesker, ja, halve menneskeheten, av natur er mindre verd enn ham selv.

Her seier ho altså at menn hadde (vurder sjølv om presens-form er på sin plass her) eit psykologisk behov for å rangere seg sjølv over alle kvinner, og det er lett å tenkje seg vidare at dette ville vere spesielt aktuelt om dei ikkje kom så godt ut av det i rangeringa blant andre menn.

Sjølvinnsikt og vurderingsevne
Dermed er vi tilbake til Woolfs påstand om at «Det er fatalt for en kvinne å legge den minste vekt på noe klagemål; å tale en sak, selv om den er berettiget». Påstanden vil gjelde både kvinner og menn idet dei blir partiske i staden for å skrive «i sannhetens hvite lys». For problemet med forsvarsmekanismar – enten det er sinne eller andre strategiar – er jo at dei i sin natur er reiskapar konstruerte for å gi oss det vi treng på eit emosjonelt plan, ikkje for å gi oss eit representativt og balansert bilete av verda. Eit forsvar må byggjast opp etter kraft og motkraft-prinsippet, det er difor i utgangspunktet ubalansert. Om Woolf har rett, må stor litteratur vere balansert, både i tydinga open både for det kvinnelege og det mannlege, og i tydinga ikkje styrt av partiske kjensler. Den må med andre ord vere moden, og Woolf har ikkje høge tankar om det å kjempe om rang:

Hele denne praksisen med å sette kjønn opp mot kjønn, egenskap opp mot egenskap; med å hevde sin egen overlegenhet og andres underlegenhet, tilhører privatskolestadiet i menneskelivet, der det er «sider», og der den ene siden absolutt må slå den andre siden, og det er av største betydning å gå opp på et podium og få overrakt en meget dekorativ vase av rektor. Når folk blir mer modne, slutter de å være opptatt av sider og rektorer og meget dekorative vaser.

Ja, kva skal ein seie. Om Woolf har rett, er ikkje den litterære institusjonen i Noreg utprega moden, i alle fall er vi svært så opptatt av utdeling av prisar og av å bli assosierte med dei «rette» folka. Samstundes kan det vel vere at Woolf har for høge tankar også om modne vaksne, for skal vi tru Aron, er rangering eit fenomen vi må takle livet gjennom. Men sidan god dømmekraft er essensielt både sosialt og i vurdering av kvalitet, er det ikkje uvesentleg om vi tenkjer og skriv i «følelsenes røde lys» eller «i sannhetens hvite lys». Og for å vite det, trengs sjølvinnsikt. Vigdis Hjorth sa noko klokt om det på det tidlegare nemde kritikarseminaret:

Jeg ønsker meg at de i kritikken gjør rede for hva de er opptatt av, hvor de er når de leser, som forklaring på hvordan de reagerer på en bok. En slik forpliktelse vil kanskje også gjøre dem mer klar over disse sammenhengene. Min opplevelse er at umiddelbar antipati ofte skyldes at noen ligner på meg – det er veldig pinlig, for øvrig.

Kjensler er notid
Her tilbyr Hjorth eit interessant perspektiv på kvifor vi mislikar det vi mislikar – kanskje kan forsvarsmekanismen projisering av og til forklare mykje? At umedvitne forsvarsmekanismar kan påverke kritikken er eg ikkje i tvil om. Og det einaste ein kan gjere med det, er å jobbe for å få betre sjølvinnsikt og evne til realistiske vurderingar av seg sjølv og eige arbeid. Det trur eg ville gjere både forfattarar til betre forfattarar og kritikarar til betre kritikarar.

Når det gjeld mine eigne utblåsningar her på bloggen, så er eg ganske sikker på at dei var den utløysande årsaka til at eg vart invitert til fem interessante og givande kritikaroppdrag. Så då får det ikkje vere så nøye om det er smått pinleg å innsjå at eg innimellom har skrive «i følelsenes røde lys». Eg har nok gjort ei og anna feilvurdering, og vil gjere det igjen. Men av og til er det på sin plass å vise kjensler, og av og til vil det vere viktigare å få formidla noko viktig der og då enn å skrive noko som står seg for ettertida. Det siste er då også noko svært få av oss vil kunne oppnå, og oppleve det personleg får vi no uansett ikkje.

Les heile intervjuet med Vigdis Hjort på nettsida til Norsk kritikerlag.

Eg har skrive meir om Et eget rom av Virginia Woolf i innlegget «Det er fatalt å ganske enkelt være mann eller kvinne»

«Det er fatalt å ganske enkelt være mann eller kvinne»

Litterære kvinner er for prega av ein mannleg diskurs, difor treng dei å lese andre kvinner og leite etter si eiga, litterære stemme kor både det mannlege og det kvinnelege får sleppe fram. Slik les i alle fall eg Et eget rom.   

I påska las eg for første gong Virginia Woolfs kjende essay om kvinner og litteratur. Det var akkurat så godt som eg forventa, men det overraska meg at Woolf la så stor vekt på at menn og kvinner er ulike, og at det er positivt:

«Det ville være synd og skam om kvinner skrev som menn, eller levde som menn, eller så ut som menn, for hvis to kjønn er utilstrekkelig, verdens vidstrakthet og variasjon tatt i betraktning, hvordan skulle vi klare oss med bare ett?»

Samstundes argumenterar ho for at ei polarisering mellom kjønna er uheldig for litteraturen, at både menn og kvinner har både mannlege og kvinnelege eigenskapar, og at den beste litteraturen er androgyn:

«Man har et dypt, om enn irrasjonelt, instinkt som støtter teorien om at foreningen av mann og kvinne borger for den største tilfredsstillelsen, den mest fullkomne lykke. Men synet av de to menneskene som gikk inn i drosjen, og tilfredsstillelsen det gav meg, fikk meg også til å spørre hvorvidt det finnes to kjønn i sinnet som tilsvarer de to fysiske kjønnene, og hvorvidt det er nødvendig at også de skal være forent for å oppnå tilfredshet og lykke (…) Hvis man er mann, må kvinnedelen av hjernen likevel virke med; og en kvinne må likeledes ha forbindelse med mannen i seg. Det var kanskje det Coleridge mente da han sa at et genialt sinn er androgynt.»

Woolf meinar at kampen mellom kjønna har skapt nettopp ei slik polarisering, også i litteraturen, og at menn har blitt spesielt aggressive og opptekne av å bevise at dei er det overlegne kjønn. Dette var altså på slutten av 1920-talet, men vi ser vel liknande tendensar i dag. Woolf drar konklusjonen at kvinner difor ikkje har noko å hente i lesing av mannlege forfattarar:

«Dette betyr, hvis teorien om sinnets to sider har noe for seg, at viriliteten nå er blitt selvbevisst – at menn altså skriver bare med den mannlige siden av hjernen. Kvinner kan med fordel la være å lese dem, for de vil uvegerlig lete etter noe de ikke vil finne. Det er assosiasjonskraften man savner mest, tenkte jeg, og tok kritikeren B i min hånd og leste, omhyggelig og pliktskyldigst, det han anførte om poesiens kunst. Det var uhyre kyndig, skarpsindig og lærd, men problemet var at følelsene hans ikke var med; det var som om hans sinn var inndelt i ulike kamre; ikke en lyd trengte gjennom fra det ene til det andre. Når man tar en setning av herr B inn i sitt sinn, faller den derfor død til jorden; mens når man tar en av Coleridge inn i sitt sinn, eksploderer den og avføder alle slags tanker, og det er bare om den typen tekster man kan si at de eier det evige livs hemmelighet.»

Woolf meinar at det viktigaste for ein forfattar er å ha fokus på den røynda ein vil skildre, ikkje på forfattaren eller på kva effekt litteraturen skal ha. Sitatet ovanfor viser at ho meinar mannlege forfattarar har latt kjønnet sitt prege skrifta i for stor grad. Det kan likevel verke som eit paradoks ved tankegangen til Woolf at ho på den eine sida er så tydeleg på at kvinner treng å lese andre kvinner for å finne eit «kvinneleg» uttrykk, samstundes som ho meinar at for stort fokus på kjønn er øydeleggjande for litteraturen:

«… det er fatalt for den som skriver å tenke på sitt kjønn. Det er fatalt å ganske enkelt være mann eller kvinne; man må være kvinne-mannlig eller manne-kvinnelig. Det er fatalt for en kvinne å legge den minste vekt på noe klagemål; å tale en sak, selv om den er berettiget; å tale bevisst som kvinne på noen som helst måte. Og «fatalt» er ingen talemåte, for alt som er skrevet med en slik bevisst ensidighet, er dødsdømt. Det er ubefruktet. Det kan fremstå som briljant og virkningsfullt en dag eller to, men det visner ved mørkets frembrudd; det kan ikke vokse i en annens sinn. Det må finne sted et samarbeid i sinnet mellom mann og kvinne for at noe skal kunne skapes. Et ekteskap mellom motsetninger må fullbyrdes. Hele sinnet må være vidåpent for at vi skal få følelsen av at forfatteren formidler sin erfaring i all dens fylde.»

Når dette androgynet sjølvet er målet, og Woolf oppfordrar kvinner til å fokusere på kvinneskrift, må det vere for å rette opp ein eksisterande ubalanse: Kvinner blir altfor påverka av ein mannleg tenkjemåte når dei nærmar seg litteraturen, sidan mennene totalt dominerer den litterære tradisjonen. Det meinar Woolf kjem av at kvinner ikkje har vore økonomisk uavhengige og ikkje har hatt levevilkår til å kunne dyrke litterære interesser, men det skal eg ikkje gå inn på her.

Påstanden er altså at kvinnelege litteratar treng å oppvurdere sine (og andres!) kvinnelege sider og jobbe aktivt for å la dei prege skrifta meir. 

Det noko paradoksalet idealet er å skrive uten å vere medviten sitt eige kjønn, og gjennom det finne eit sant uttrykk som også speglar korleis kjønn pregar ein:

Hun skrev som en kvinne, men som en kvinne som har glemt at hun er kvinne, slik at sidene hennes hadde det underlige kjønnslige preget som bare kommer når man ikke er seg selv bevisst som kjønn.

Fokuset skal altså ikkje vere på å bevare dikotomien kvinne-mann, men på å finne kven ein sjølv er når både det kvinnelege og det mannlege får sleppe fram på like fot. Først då kan vi gjere oss håp om å sjå verda med eit ope og fritt blikk, og dermed kunne løfte fram mange ulike former for liv gjennom litteraturen.

Eg synes dette er spennande, og det ligg også nær opptil innsikter frå nyare psykologi: Dei mest ressurssterke menneska er dei som har både typisk mannlege og typisk kvinnelege eigenskapar, medan dei ressurssvake har lite av begge delar. Dei som er stereotypisk mannlege eller stereotypisk kvinnelege hamnar ein stad midt i mellom. Sjølvsagt er det ikkje uproblematisk å dele eigenskapar inn i «mannlege» og «kvinnelege» i utgangspunktet, men det misser mykje av brodden om ein tar for gitt at vi alle har begge delar i oss i større eller mindre grad.

Spørsmålet er om røynda på det litterære feltet i dag er vesentleg endra frå den tida Woolf skreiv i? Eller snarare: Er råda hennar framleis relevante? Er litteraturen (sakprosa og skjønn-) framleis dominert av ein mannleg uttrykksmåte, slik at vi må jobbe med å la våre feminine sider sleppe fram? Vel, i dag har vi i alle fall mange unike kvinnelege stemmer å  bli inspirerte av, frå Woolf sjølv til Toni Morrison, Elfriede Jelinek, Alice Munro, Herta Müller, Merethe Lindstrøm og  Sara Stridsberg, for å nemne nokre av dei som har stort særpreg. Eg skal ikkje konkludere, men eg trur dette er eit tema som på same måte som kvinnesak på andre område, ikkje er løyst ein gong for alle, men kor praksisen stadig kan gli tilbake til mønster frå fortida.

Det eg først og fremst tar med meg vidare, er likevel denne oppfordringa:

«… det er mye viktigere å være seg selv enn noe annet. Drøm ikke om å påvirke andre mennesker (…) Tenk på tingene selv.»

 

Alle sitat er henta frå Virginia Woolf: Et eget rom. Omsett av Merete Alfsen. Pax forlag 2012.

 

 

Splintra

Penselstrøkene til det best drømte arbeidet er også synlige som rytmer. Denne dagens maling gir sine rytmer til kjenne mot et terreng hvor lyset lar seg påvirke av vinden. Dette er en vind som blåser kraftig og omskiftelig tvers over skolens område, plystrer rundt De Chirico-klokketårnet som den alt har skurt ren for enhver skygge. Dette er et terreng med vekslende opphold og vindkast av lys. Hvor åpne plasser lyser opp som sykelige nerver og bøyde trær henger med en tyktflytende aura som slår seg ned for å sette gresset i willemittisk brann der rader av sammenføket lys stables opp mot gjerdeføtter, vegger; bølger og gløder. Klokketårnets skarpe kanter skjelver vindkast til spektre. Høye gutter i blazere beveger seg som kniver gjennom et revnende lysskjær med skissebøkene i øyehøyde; skyggene deres flykter foran dem. De funklende vindene stilner hen og samler seg igjen, synes å kveile seg opp før de bruser og plystrer og blinker og rammer for å briste svakt rosa gjennom rosevindet i Kunstbygningen.

(Frå «Kirke som ikke er gjort av hender» av David Foster Wallace, omsett av Preben Jordal. Trykt i Korte intervjuer med motbydelige menn, Cappelen Damm, 2012.)

Denne teksten skiller seg ut i boka som elles er dominert av veltalande, meir eller mindre motbydelege  menn. Språket er ikkje realistisk, men poetisk, mystisk, fleirtydig. Av og til humoristisk. Og det er noko som minner meg om James Joyces Portrett av kunstneren som ung mann, sjølv om eg ikkje har lese ho på kanskje 15 år.

Det er kvardag etter at barnet Elisabeth har fått hjerneskade av drukning i familiens svømmebasseng. Ligg ho for døden? Teksten er i alle fall tileigna ei jente som blei ti år gamal.

Stefaren hennar, Day, er utdanna kunstnar, no jobbar han for bydelshelsetenesta. Sorga hans viskar ut skilla mellom fortid og notid, kunst, draum og røynd, språket løyser seg opp i biletglimt og rytmar, gåter og fraser, lyset lar seg flytte av vinden og «all sann kunst er musikk». Sjølv om verda styrtar saman, forsvinn ho ikkje, splintane er der, nye proporsjonar, avstandar og samantrekningar. «Rytmer er forhold mellom det du tror på og det du trodde på før.»

I starten: «Sjelen hans seiler mot én eneste farge». Er Day bedøva? Han seier at Sarah, Elisabeths mor, klagar over at han skiftar fargar når han søv. Ei overskrift: «Én farge». Seinare overskriftene «To farger» og «Fire farger». Mot slutten drøymer han at ei kyrkje, kanskje lik Kunstbygningen i sitatet, veks ut av eit bilete og stig enorm mot himmelen: «Hjelp!» roper Elisabeth, veldig svakt, før bildets kirke sluker dem». Dei svømmer i lufta, men då Day ser ned, rasar alt saman, og Elisabeth dett gjennom lufta, fell og fell med gasbind som ein komet etter seg til ho treff rosevinduaget: «Lyden av sammenstøt fra en stor glasshøyde; fryktelig, flerfarget.» At fargane kjem attende, betyr noko, men neppe at sorga er over.

Teksten startar med ei skildring av det lukka augelokket som ein skjerm for draumar. Ved slutten er dette snudd: Himmelen er auget, natta er det lukka augelokket. Når dagen kjem, er den raude soloppgangen blod som gir auget næring, og den blå himmelen er regnbogehinna til ei liggande kjempe. Kor er Day? Fanga under det gigantsike, granskande auget? Det er klaustrofobisk, trykkjande. Det er sorg.

Englar og demonar

Om nettene kjentes det som hun skulle dø. Hun sa til seg selv, jeg dør og bare tanken blir tilbake, og hun visste ikke riktig hvilken tanke. Legemet flyr, sa hun, og tanken ligger i sengen. Og hun kjente noe deilig innerst inne, og engler strøk over øynene hennes, og hun visste at samme hvor hun gikk hen og samme hvor nedtrykt hun ble, så ville hun komme til steder der hun alt hadde vært og var på veg bort fra.

(Yoram Kaniuk: Clara Shiatos skjønne liv)

Nokre få gongar i livet har eg lese litteratur som har treft noko i meg eg ikkje visste var der. Novella Clara Shiatos skjønne liv var ei slik oppleving ein gong i dei seine tenåra (slik eg også skriv om i essayet Varmare, våtare, villare?) Om nokon før dette hadde spurt meg om eg var ein melankolsk romantikar som trudde på skjebne og likte at kjensler vart skildra ved å vise til englar og leande demonar, ville eg ha fnyst forakteleg.

Eg avskreiv Isfolket-serien som uinteressant klisjelitteratur etter å ha skumlese ei av bøkene som 13-åring, i staden las eg Vera Henriksen og Sigrid Undset. Eg visste meir om Holocaust enn godt var, og i tillegg abonnerte mora mi på Ropet fra øst og Bak jernteppet, blad som fortalde om korleis folk i østblokklanda i samtida mi vart fenglsa og torturerte fordi dei var kristne. Eg hadde ingen illusjonar om at livet var romantisk og godt, og eg var – i alle fall i teorien – innstilt på sjølv å døy for kristentrua mi.

Så kom eg altså over denne novella og den hebraiske forfattaren Yoram Kaniuks temperamentsfulle og fantastisk forførande språk. Det begynte slik: «Hun husket bestandig angsten som lå på lur.» Det kunne ha vore skrive om meg, men eg visste ikkje det då. Eg raste gjennom teksten slik eg alltid gjorde, registrerte kva som stod der, utan å kjenne eller tenke noko spesielt, som eit friminutt frå livet og mine eigne tankar. Clara var snill jente, livet var ei rekkje hendingar ho ikkje hadde kontroll over, men trauma ho var gjennom under andre verdskrig og i det nyoppretta, kaotiske og kriminelle Israel gjekk ikkje inn på meg. Men så fekk ho sin store kjærleik til slutt likevel, og så slutta novella slik:

Det var varmt og unge mennesker fra mange land tente bål på stranden og satt og sang. Røken gikk i ett med måneskinnet og lysene fra høyden og alt smeltet sammen i en eneste åndeløs lengsel: at dette måtte vare. Shmuel Abuman gikk uti det varme vannet med klærne på og Clara kledte av seg og svømte naken. Siden la hun hånden over munnen og utstøtte noe som lignet klagerop men det var bare vill og heftig fryd, og Shmuel Abuman så at det var en fantastisk og forferdelig demon som hadde tatt bolig i denne kvinnen han hadde giftet seg med og han var opphisset som et barn. Han svelget vann og hun svømte og sang. Siden satt de ved vinduet i rommet med den blå vasen og drakk myntete, og Shmuel spurte, Clara, hva tenker du på, og hun sa på livet, og han sa hva da, og hun sa jo, på hvor deilig livet var, hvor skjønt det var, dette mitt liv.

Det var det einaste eg ikkje forventa, eg var ikkje budd på sjokket: At det gjekk bra. At ho vart lukkeleg. Eg grein, for første gong på årevis, såvidt eg kan hugse. Og så las eg novella igjen, og igjen, og igjen. Og kvar gong var det ei formulering som hoppa ut av teksten og rørde meg til tårer.

Når eg les novella idag, blir møtet med teksten eit møte med kven eg har vore, kven eg er og kven eg vil vere. Eg ser vakre formuleringar, men eg ser også den underliggande Sturm und Drang-romantikken, og eg vrir meg litt i stolen kvar gong englar og demonar dukkar opp som bilete på dei kjenslene Clara opplever som lokkande og syndige. Det er farleg nær kioskromanen, at den seksuelle lysta og lidenskapen er ein «demon» inni henne. Samstundes ser eg at språket speglar Clara sjølv, analfabeten som aldri har gått på skule, forma av religiøse og folkelege myter, av streng moral og ei ekstremt valdeleg samtid.

For meg som kristen ungdom var ein demon noko farleg, noko eg faktisk trudde litt på, fordi dei trass alt fanns i Bibelen. Men i den tankeverda var det så lite plass for den overskridande romantikken og dramatikken. Visst var eg lidenskapeleg i trua mi, men lidenskapen var så alvorleg, og alvoret var så tungt.

Det skulle gå omlag femten år frå eg las denne novella til eg gjekk bort frå den dogmatiske kristentrua og krava ho la på meg om å vie livet mitt til det store, eksistensielle alvoret. Eg er redd alvoret har hengt ved meg sidan likevel, eg overførte vel mykje av det til litteraturen. Men eg vil ikkje bli så alvorleg og sjølvhøgtidleg at eg ikkje tillet meg å drøyme og gråte ein skvett kvar gong eg plukkar fram den grusomme og vakre historia om Clara Shiato som fekk leve ved havet med sin Shmuel Abuman til slutt.

Sjølvsagt trur eg ikkje på englar og demonar lenger. Sjølvsagt trur eg på englar og demonar.

(Novella fins i antologien Et usendt kjærlighetsbrev, red. Vigdis Stokkelien 1980)

Om ei anna demonisk lesaroppleving: Absalom, Absalom!

Motstand!

I romanen Jeg nekter av Per Petterson er det ei scene kor den eine hovudpersonen, Tommy, får vite at mannen han budde hos frå han var 12 år, ligg for døden. Tommy vil ikkje godta det:

– Visst kan du nekte, sa jeg.
Han så på meg igjen. – Du kan ikke nekte å dø, min venn.
– Jamen faen, det er klart du kan nekte, sa jeg.

Det minte meg om diktet «Do Not Go Gentle into That Good Night» av Dylan Thomas, kor poeten oppfordrar faren sin til å kjempe imot døden. Her er første og siste strofe:

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.
(…)
And you, my father, there on the sad height,
Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.

Heile romanen Jeg nekter er ei hyllest til dei som set seg til motverje mot dei destruktive kreftene og reddar seg sjølv, slik Tommy gjorde då han gjekk til motangrep på den valdelege faren sin, og slik mora hans gjorde då ho forlet ektemannen. Det kosta mykje, både for henne og dei fire borna ho etterlet, men ho valde å stole på at dei ville klare seg – som dei også gjorde.

I kontrast til «løvetannbarna» Tommy og (søstera hans) Siri, står Jim. Han liknar som type på Arvid, hovudpersonen i fleire av Pettersons tidlegare romanar, inkludert den førre, Jeg forbanner tidens elv, og sinnet og motstanden som også ligg i denne tittelen viser slektskapet mellom dei to bøkene. Men Arvid rettar sinnet innover og lar seg overmanne av sorg, nostalgi og melankoli, slik Jim også gjer – med tydeleg øydeleggjande følgjer.

Kor gale det kan gå med dei som ikkje frigjer seg frå skadelege relasjonar til dominerande foreldre ser vi illustrert gjennom Fredrik, som Jim møtte da han var innlagt på psykiatrisk avdeling: Ein mann på over tredve som ringte mora si kvar kveld for «å stemple inn», og som etter få minutt med mora på tråden grein som ein unge.

Ein kunne jo tenke seg at tittelen Jeg nekter har ei dobbel tyding, siden det å ta sjølvmord også er ein form for protest. Men sett i lys av scena eg først siterte og intertekstualiteten med Dylan Thomas sitt kjende dikt, les eg trassen og håpet som to sider av samme sak,  her personifisert i Tommy. Slik eg ser det, peikar alt i den litterære komposisjonen mot at Tommy blir redninga for den suicidale Jim, at han står i grålysinga og ventar på han på brua når Jim kjem med fiskestanga si, fordi Tommy vil ha Jim med når han endå ein gong skal snu livet sitt rundt og gå inn i noko nytt. Grunnen til at dette ikkje er skildra, tippar eg er at det ville truge med å vippe boka over i det sentimentale og enkle – det er no ein gong den dommen oppbyggeleg litteratur gjerne får.

Tittelen Jeg nekter gir gjenklang i meg – eg kjenner meg igjen både i melankolien og trassen i Pettersons prosa, slik den lågmælte, men høgst reelle emosjonaliteten også treff meg heime. Men det er mykje vanskelegare å skrive godt om håp enn det er å skrive om sorg og melankoli. Kanskje er det også grunnen til at Jeg nekter trass alle sine fine kvalitetar ikkje slår like sterkt inn som Jeg forbanner tidens elv. Men grunnen kan også vere at Petterson nølar med å fullføre historia – at viljen til å skildre trassen og håpet ikkje held heilt fram.

——————————————————————————————————————————————————————–

Det første sitatet er henta på s. 121 i Jeg nekter (Per Petterson, Oktober forlag 2012)

Det andre sitatet er henta frå Dylan Thomas dikt «Do Not Go Gentle into That Good Night», s. 225 i Dikt fra antikken til vår tid (red. Jon Haarberg og Hans H. Skei, ad Notam Gyldendal 1994)

Tilrår sterkt å lese Erik Bjerck Hagens bokmelding av Jeg nekter i Morgenbladet.

We are standing on the shoulders of giant – cattle

Vi har kua å takke for at sivilisasjonen oppstod – men det er opp til oss å halde samfunnet sivilisert.

”We are standing on the shoulders of giants” er eit velkjent sitat som ofte blir tilskrive Isac Newton. Ifølgje Wikipedia var det imidlertid den franske filosofen Bernhard of Chartres som formulerte dette først, så tidleg som på byrjinga av 1100-talet. Utsegna er ein metafor for at vår intellektuelle og vitskapelege forståing av verda byggjer vidare på innsiktene til store tenkjarar og vitskapsmenn som levde før oss.

Men det finst endå meir grunnleggjande vilkår for at vi som sivilisasjon har fått høve til å fokusere på intellektuelle sysler, nemleg enkel og rikeleg tilgang på det vi treng for å halde oss i live. Det er her kua kjem inn i biletet.

Før jul var eg på eit føredrag med poeten, essayisten og dramatikaren Øyvind Berg med tittelen ”Gjeld, insolvens, poesi”, og i for- og etterkant las eg i boka hans, Poesi og lærepenger.

Boka er ei samling av essays, artiklar og foredrag, og i andre del, Lærepenger, tar han for seg ulike aspekt ved det økonomiske paradigmet samfunnet vårt er tufta på, og som dei siste åra har vist seg mindre vitskapleg og solid enn ein kunne ønske. For å seie det mildt. Her skal eg berre gripe fatt i éitt grunnleggjande faktum, nemleg at kua var den første forma for kapital i den menneskelege sivilisasjonen. Sitat Øyvind Berg:

Penger er først og fremst abstrakte kyr, som sagt: Pengehistorikere regner kua som alle pengers mor. Verdens første likvider var kyr. En gammel norsk fehirde var ikke en gjeter, men en embetsmann med ansvar for økonomien, en regnskapsfører. ”Liggende fe” er fremdeles et gangbart uttrykk for kontanter. (Fra ”Om et manifest av Kurt Schwitters” i Poesi og lærepenger, s. 275)

Det er også slik at

”alfabetet kan også føres tilbake til pengene og behovet for å føre regnskap etter hvert som de gryende bykulturene vokste i omfang og administrasjon. Alfabetet begynner selvsagt med det viktigste, som var betegnelsen for den største pengeenheten for noen tusen år sida, nemlig en okse.” (”Penger lånt er penger tjent”, samme bok s. 286)

Bokstaven A kjem frå det semittiske ordet alef som betyr okse, alfa på gresk. A’en som symbol er danna av eit stilisert oksehovud med horn – som av skrivetekniske grunnar etterkvart vart snudd slik at horna stod i bakken. Det er i seg sjølv talande, sidan feet er underkua av mennesket – ”pun intended” og etymologisk neppe tilfeldig – overmanna og gjort til levande matpakke. Så praktisk og arbeidsbesparande! Kua var dermed den første rikdomen som gav oss tid til overs til å utvikle intellektuelle og sosiale evner og interesser. Ikkje berre språk, arkitektur og kunst, men også krigføring.

Framveksten av pengeøkonomien er nemleg knytt til behova krigande kongar hadde for å kunne løne soldatar og skaffe desse det dei trong av mat og utstyr. Dette skriv ikkje Berg om i Poesi og lærepenger, men han snakka om det i det nemde føredraget for #Folkebiblioteket, med utgangspunkt i boka Debt. The first 5000 years av David Graeber.

Eg kan ikkje utdjupe det temaet nærmare no, men ved høve vil eg gjerne lese Graebers bok og kome attende til saka. For tenkjer ein på det, er kanskje koblinga mellom pengeøkonomi og krig ein logisk konsekvens av at heile sivilisasjonen vår er tufta på utnytting av andre levande vesen? Først reid vi på kua inn i kunnskap og verdsherredømme. Så har det vel også alltid vore slik, at vi (meir eller mindre) rike nyt fruktene av slitet til underbetalte og hardtarbeidande fattige; landbruksarbeidarar og fabrikkarbeidarar, dei aller fleste på behageleg avstand i utviklingslanda. Krig er ei utvikling av den same logikken: Den som er sterkast, kan skaffe seg kontroll over stadig nye ressursar å «melke».

Vi lever altså godt på skuldrane – ikkje berre til store intellektuelle kapasitetar i tidlegare tider, men også til ei mengd med nolevande fattigfolk og – heilt i botnen, både i tid og hierarki – krøtter.  Tar vi også med velferdsstaten og det vi har fått i arv frå foreldra våre, skal det mykje blind vilje til for å tru på liberalisme og individualisme som noko anna enn høgst ideelle og relative omgrep.

Å skjøne korleis økonomien og reguleringa av marknaden legg premissane for sivilisasjonen, for så å ta stilling til og kanskje også prøve å påverke dei politiske realitetane, står for meg som ei nesten umogeleg oppgåve. Men eg trur Øyvind Berg har rett i at dette er for viktig til å overlate til økonomane.

Litteratur:
Øyvind Berg: Poesi og lærepenger (Kolon 2009)

Blod i kok: Absalom, Absalom!

Eg las Absalom, Absalom! sommaren før eg vart 24. Sommaren 1997 var den varmaste eg hadde opplevd, det vart målt 18 tropenætter på Færder fyr, ein rekord som framleis står, likevel kan eg knapt hugse at eg var ute i sola. Det var ein sommar då det kokte i det kristne jomfrublodet mitt, det var ein mann eg ikkje heilt klarte å bestemme meg for om eg ville ha eller ikkje. Ingen skulle vite om oss, og vi heldt alle dei forvirra kjenslene, all spenninga fortrengt og skjult på kafear i avsidesliggande gater, i skogen etter solnedgang, i hyblar med gardinene for. I august reiste han på ferie; vi skulle tenke oss om begge to, og seinare skulle han kome heim og avvise meg, men det visste eg ikkje enno; eg sat på det bittelille pikerommet i den fattigfornemme femromsleiligheita eg delte med tre andre jenter på Majorstua og las – venta, bad og las i William Faulkners berømte Sørstatsepos som opnar slik:

From a little after two oclock until almost sundown of the long still hot weary dead September afternoon they sat in what Miss Coldfield still called the office because her father had called it that — a dim hot airless room with the blinds all closed and fastened for forty-three summers because when she was a girl someone had believed that light and moving air carried heat and that dark was always cooler, and which (as the sun shone fuller and fuller on that side of the house) became latticed with yellow slashes full of dust motes which Quentin thought of as being flecks of the dead old dried paint itself blown inward from the scaling blinds as wind might have blown them.

Ein annan heit sommar, altså: 1909 i Jefferson, Missisippi, sit studenten Quentin hos den 64 år gamle peppermøa Rosa Coldfield fordi ho vil fortelje sin versjon av historia om Thomas Sutpen, som i 1833 kom til byen for å skape det familiedynastiet han skulle erobre verda med, uansett kva det skulle koste han og andre av blod, svette, smerte og sorg. Rosas skildring av ”demonen” Sutpen har ein erotisk dimensjon som gjekk langt over hovudet på meg i -97; han representerte alt ho både begjærte og frykta, og var den diamentrale motsatsen til henne som Sørstatsdame (gallionsfiguren for den heller tvilsomme sørstatsmoralen som snart skulle gå tapande inn i historia):

He wasn’t even a gentleman (…) – a man who rode into town out of nowhere with a horse and two pistols and a herd of wild beasts that he had hunted down singlehanded because he was stronger in fear than even they were in whatever heathen place he had fled from.

Rosa – i 1909 dirrande av langtidslagra hat og bitter frustrasjon etter livet i eit samfunn som miste mennene sine i borgarkrigen og kor det berre fans tre kategoriar av kvinner; dei respektable kvite, dei svarte og horene. Eit liv der det mest spennande var minna om han som ikkje berre øydela familien hennar, men òg fornærma henne på det grovaste.

At eg, ein av dei siste personifikasjonane av religiøs tru og kyskheitsideal som resten av det norske samfunnet hadde lagt bak seg for 30 år sidan, skulle lese akkurat Absalom, Absalom! sommaren -97, var eit ironisk samanfall eg ikkje har sett før no. Der og då var tankane og kjenslene mine berre jaga opp i eit tempo som gjorde det lett å la augene rase gjennom dei uendelege, kronglete setningane til Faulkner: Eg var akkurat fråverande nok til å ikkje bry meg med om eg skjøna alle samanhengane og akkurat så desperat etter distraksjon at eg heldt ut dei lange digresjonane på vegen mot nye avsløringar. Men så, heilt uventa, midt i den sløvt registrerande leseakta, oppstod det ein kontakt mellom teksten og noko i meg; ut av dei blomstrande setningane reiste det seg brått ei innsikt og slo meg midt i brystet, meir ein emosjon enn ein tanke, og kanskje like banal som dei fleste andre grunnleggande sanningar om livet. Slik vart Absalom, Absalom! ei av dei sterkaste lesaropplevingane eg har hatt, og sidan har eg lese boka to gongar til.

Eg skal la mitt 24-årige, seinpubertale sjølv sitje i fred under dei gule solflekkane på veggen i pikerommet, for no skal eg gjere ferdig ein artikkel om Absalom, Absalom som etterkvart kjem på trykk i Bokvennen.