Espen Stueland

Det som brenn

Når forstadar står i brann fordi ungdom ikkje ser noko håp for framtida, då er det på tide å leite etter korleis det eg driv med kan påverke samfunnet i den retninga eg vil at det skal røre seg: Mot mindre forbruk og større solidaritet.

I dag har eg så mykje på hjartet at eg knapt veit kor eg skal byrje. Skal eg byrje med dagens første lesaroppleving, med Bernhard Ellefsens bokmelding av Kristian Lundbergs to siste bøker? Eller med inntrykk frå Kritikerseminaret 2013, kor eg var førre helg? Med Magne Tørrings etterord til boka eg skal melde, Pupper og egg av Mieko Kawakami? Med debattboka Blåkopi av Wegard Harsvik, som nyleg gjorde eit sterkt inntrykk på meg? Eller med den viktigaste boka som har kome ut på 2000-talet, Ulikhetens pris av Richard Wilkinson og Kate Pickett? For alt dette heng saman, og det heng saman med det meste som står i avisene for tida også.

Eg byrjar bakerst, med Ulikhetens pris: Boka, som kom ut i Storbritannia i 2009 og på norsk i 2011, gir eit samla bilete av forskning som er gjort dei siste 30 åra på samanhengen mellom økonomisk ulikskap og diverse sosiale problem i verdas rike land. Kort sagt er bodskapen at “nesten alt – fra forventet levealder til mental helse, fra vold til fedme – påvirkes av et samfunns økonomiske likhetsgrad, ikke dets rikdom” (sitat frå baksideteksten.) Årsaka er at det psykiske stresset som stammar frå opplevinga av å ha låg sosial status, påverkar menneske negativt på mange måtar, slik at dei synlege sosiale problema vert å rekne som symptom på eit sams, underliggjande problem snarare enn separate fenomen.

Dette er innsikt som burde endre grunnleggjande alt vi tenkjer om politikk og problemløysing i samfunnet, for det vert tydeleg at mykje av det vi driv med i dag er berre er symptombehandling. Eg siterer frå boka:

«De helse- og sosialproblemene vi har funnet er relatert til ulikhet, har en tendens til å bli oppfattet av politikere som separate områder som krever helt ulike ytelser og hjelpetiltak (…) Disse tjenestene er kostbare, og ingen av dem er mer enn delvis effektive. For eksempel har kvalitetsforskjeller i helsevesenet mindre effekt på folks forventede levealder enn de sosiale ulikhetene når det gjelder risikoen for å få livstruende sykdom. Og selv når disse tjenestene klarer å stoppe nye forbrytelser, kurere kreft, avvenne rusmisbrukere eller rette opp utdanningsproblemer, vet vi at samfunnene våre i det uendelige gjenskaper disse problemene for hver ny generasjon. På samme tid er disse problemene mest utbredt i de fattigste delene av samfunnet, og opptrer i det mangedobbelte i samfunn der ulikheten er størst. (Wilkinson og Pickett, Res Publica 2011, s. 52, mi utheving.)

Boka tar vidare for seg ulike sosiale problem, og viser forskning som styrkjer dei same funna: Det å oppleve seg som sosialt mindreverdig går så sterkt utover sjølvbiletet og den psykiske helsa at det kan få oss til å oppføre oss både sjølvdestruktivt og destruktivt i møte med andre.

I Ulikhetens pris blir Sverige og Japan framheva som dei to landa i verda med størst grad av økonomisk likskap og færrast sosiale problem. Men boka kom ut i 2009, og var basert på tidlegare forskning. Om ein kunne måle dei same effektene idag, ville resultata nok sett betydeleg verre ut for begge desse landa. Boka Blåkopi av Wegard Harsvik (Res Publica 2013) viser korleis ulikskapen har auka i Sverige dei siste seks åra under den borgarlege regjeringa; korleis arbeidsløysa blant unge har eksplodert, skuleresultata blitt dårlegare og standarden på sjukeheimane har gått ned fordi private aktørar heller vil ta ut utbytte enn å prioritere god og kvalifisert bemanning.

I etterordet til den aktuelle japanske romanen Pupper og egg skriv Magne Tørring:

«Japan har gjennom store deler av etterkrigstiden vært regnet som et egalitært samfunn, hvor ressursene var relativt jevnt fordelt i befolkningen. Arbeidsledigheten har vært lav, og levestandarden høy. Da den økonomiske boblen sprakk på begynnelsen av 1990-tallet, begynte imidlertid situasjonen å forandre seg. Næringslivet gikk gjennom en kraftig omstrukturering, og det engelske begrepet restructuring, på japansk forkortet til risutora, utviklet seg fra å være dominert av én stor middelklasse, til å bli et forskjellssamfunn.» (Bokvennen forlag 2013, s. 134)

Det anar meg at det som skjedde i Japan kan samanliknast med det som har skjedd i USA og Europa: Økonomisk spekulasjon og uansvarleg utlånspolitikk har skapt økonomisk krise, og den påfølgjande nedskjeringa i offentlege budsjett skaper arbeidsløyse og aukande sosiale problem i ein stadig nedgåande spiral.

Med alt dette i bakhovudet vart eg glad og oppløfta av å høyre på føredraget den svenske omsetjaren, litteraturkritikaren og kulturredaktøren John Swedenmark heldt på Kritikerseminaret på Lillehammer 30. mai. Han driv litteraturkritikk med eit ønske om folkeopplysning og ideologikritikk, og har ein tydeleg politisk ståstad hos fagrørsla (som har blitt sterkt svekt i Sverige under den borgarlege regjeringa fordi skattefrådraget for medlemskontingenten har blitt fjerna, ref. Blåkopi.) Swedenmarks føredrag kan du lese her.

Det som imidlertid vart påfallande i løpet av kritikerseminaret, var at dei norske deltakarane verken såg ut til å dele Swedenmarks prosjekt eller til å heilt sjå relevansen av det. Og da var Klassekampen representert i debatten med tre profilerte kritikarar: Espen Stueland snakka om økologisk litteratur og at kritikken også må vere oppteken av sak, ikkje berre estetiske vurderingar. Han sa elles at motivasjonen hans for å gå over til Klassekampen hadde vore sjansen til å skrive meir om poesi (indirekte oppfatta eg dette som at det politiske aspektet ikkje hadde vore viktig). Kaja Schjerven Mollerin var mest oppteken av det personlege og eksistensielle i litteraturkritikken; at kritikaren skal vere tydeleg på kven ho er, og samstundes open for prosjektet til dei ulike forfattarane ho skriv om. Tom Egil Hverven, hovudmeldaren i Klassekampen, meinte at omgrep som nyliberalisme, høgre og venstre er politisk språk på tomgang fordi den raudgrøne regjeringa ikkje leverer betre klima- og miliøvern enn ein kunne vente av ei borgarleg regjering. Han gjorde eit poeng av at Klassekampen under Bjørgulv Braanen hadde «utvida sitt virkeområde», noko som var årsaka til at Hverven byrja å skrive der. (Alt dette er referert på nettsida til Kritikerlaget.)

Med andre ord – ingen openberre teikn på at litteraturkritikarane i Klassekampen har tenkt å klatre opp på barrikadene for fagrørsla med det første.

Den einaste som i løpet av seminaret indirekte nærma seg noko som kunne likne Swedenmarks prosjekt, var Audun Lindholm i føredraget om Vagant. Der sa han følgjande:

«Vi ønsker å være et barometer på et samfunn i forandring, samtidig som vi undres over hvorfor norsk samtidslitteratur ikke oftere går inn i vår tids utfordringer. Der det er idékamp bør det også være strid i litteraturkritikken – hvis ikke spiller litteraturen seg ut på sidelinja. Her er vi stolte av å plassere oss i tradisjonen fra Georg Brandes.» (Les samandrag av førdraget her)

Men dette kom ikkje opp under debatten, og eg veit difor ikkje om Lindholm meinar at han og Vagant er klare til å gå inn i samfunnsdebatten med ein like tydeleg ståstad som Swedenmark. (Hadde eg ikkje hatt det så travelt med å referere debatten, kunne og burde eg ha tatt opp spørsmålet og bidratt med mitt perspektiv, men det er ikkje alltid eg klarer å tenkje fort nok i situasjonen; det kan ta tid å fordøye det andre seier og formulere det ein sjølv meinar. Så eg skriv dette i staden.)

Difor vart eg glad då eg slo opp i Morgenbladet i dag tidleg og las Bernhard Ellefsens melding «Alfabet for underklassen», kor han skriv om Kristian Lundbergs roman En hemstad og den utgitte brevvekslinga mellom Lundberg og Crister Enander, Hat & Bläck. Dette er høgaktuelle bøker som går rett inn i den politiske situasjonen. Ellefsen formidlar korleis Lundbergs bøker er relevante, og korleis litteraturen kan ha ein politisk funksjon. Det er godt tenkt og nydeleg skrive:

«Med det litterære språket kan forfatteren hevde retten til sin egen lidelse og til å reise seg. Som hos Aristotiles, hvor menneskene blir politiske idet de former lydene i halsen til ord på agoraen, gjør Lundbergs usynlige mennesker ordene til sine egne, lar dem betegne og bestemme seg selv.» (Morgenbladet 7. juni)

Eg veit ikkje heilt korleis eg skal gjere det enno, men dette er det eg vil, både med litteraturkritikken og elles: Når eg har oppdaga noko viktig om korleis menneska, samfunnet og verda fungerar, så vil eg jobbe for at den kunnskapen skal kome ut og påverke realitetane.

Når det er slik at økonomisk likskap er grunnleggjande for den generelle velferden i eit samfunn, så påverkar det alt eg tenkjer om politikk. Individuell fridom er viktig; ja. Innovasjon og entreprenørskap er viktig; ja. God næringspolitikk er viktig; ja. Men når ei rekkje forskningsprosjekt viser at skattelette til dei rike ikkje skaper fleire arbeidsplassar (ifølgje Blåkopi), då er det på tide å slutte å argumentere for skattelette. Når økonomisk ulikskap skaper meir fysisk og psykisk sjukdom, er det ikkje ein god idé å straffe arbeidsledige og uføretrygda med å gi dei mindre trygd og høgare skatt (slik den borgarlege regjeringa i Sverige har gjort; «det skal løne seg å arbeide»). Når sosial dumping i arbeidslivet blir stadig vanlegare, er det sannsynlegvis ikkje ein god idé å slakke på krava i lovene som regulerer arbeidslivet (også kalla «ein meir fleksibel arbeidsmarknad»).

Om ein ønskjer lønsmoderasjon frå vanlege arbeidstakarar, er det ein svært dårleg idé at toppleiarane aukar lønnsgapet med å gi kvarandre høgare honorar og betre pensjonsavtalar. Når vi går mot ei klimakrise, er det på tide å stoppe oljeboringa og skru ned forbruket – kraftig! Dette er så sjølvinnlysande at ein må ha særinteresser som er sterkare enn forstanden for å ikkje skjøne det. Det skremmande er at særinteressene faktisk er så sterke.

Så når forstaden Husby i Stockholm står i brann fordi ungdommen der ikkje ser noko håp for framtida, då er det på tide å leite etter korleis det eg driv med – om det er litteratur og litteraturkritikk eller noko heilt anna – kan påverke samfunnet slik at det kan gi så mange som mogeleg håp. Håp om at det finst ein fellesskap og ei framtid der det er plass også til dei.

Tilrår å lese Frode Helmich Pedersens artikkel «Humaniora som merkevare»: «I stedet for å argumentere for at også HF-fagene bidrar til å smøre samfunnsmaskineriet, bør humanistene insistere på sitt motstandspotensial.»

Les meir om Ulikhetens pris og kva bodskapen i boka kan ha å seie om framvekst av ekstremisme i blogginnlegget Fordelen med krig.

Sjølvkritikk og pengar

Om litteratur skal vere meir enn indremedisin for frustrerte fruer, krev det at kritikarane les og skriv litteraturen inn i samfunnsdebatten. Men ein kritikarstand som vil ta samfunnsansvar, må også bry seg med noko så prosaisk som pengar.

Eg tar sjølvkritikk for måten eg brukte boka til Kaja Schjerven Mollerin som utgangspunkt i blogginnlegget Saman, kvar dag?! Hovudsakleg på grunnlag av boktittelen gjorde eg ei lettvint og misvisande kopling til den funksjonen skjønnlitteratur har hatt for meg i ulike livsfaser, medan Schjerven Mollerin tek for seg litteraturinstitusjonen som møteplass og samtale om eksistensielle spørsmål. Korleis lever vi saman, ikkje berre med familie og vener, men i den store menneskelege fellesskapen?

Eg har nett vore på Kritikerseminaret i Lillehammer, og etter å ha høyrt på Schjerven Mollerins føredrag der, må eg seie at eg er samd med henne i det aller meste. Kanskje med unntak av at eg meinar kvalitetsvurdering er sentralt i kritikken, sjølv om det er ulike måtar å vektleggje og uttrykke dette på. Og eg er også meir open for at konflikter i det offentlege ordskiftet kan vere fruktbare, både for å tydeleggjere posisjonar og for å bryne eigne tenkjemåtar og argument mot andre perspektiv og ny kunnskap (for meir om dette, sjå innlegget Kritisk tilstand som potensiale). Men Schjerven Mollerin har mange gode tankar om kritikarrolla og om kva som skaper god kommunikasjon, og eg likar godt måten ho formidlar på. (Innlegget hennar vil etterkvart bli lagt ut på nettsida til Norsk kritikerlag.)

Sjølvsagt kan litteratur vere eskapisme, som det har vore for meg i periodar. Men eg må likevel korrigere inntrykket eg kan ha skapt av at eg ser på litteratur som indremedisin. Som om bøker er produkt på linje med sjokolade og pledd når ein treng kvile og trøyst etter ein slitsom dag. Det meinar eg absolutt ikkje.

Å lese har også i høg grad vore ein måte å jobbe med eksistensielle spørsmål på, og litteraturen har gitt meg både kunnskap og medvit om ulike sider ved samfunnet – og verda – eg lever i. Så sjølv om eg som litteraturkritikar er påverka av autonomiestetikken, meinar eg absolutt at litteratur kan og bør angå tida han er skriven inn i. Eg leitar difor etter nye måtar å skrive kritikk på, der eg kan vere tydeleg både på kven eg er som lesar, og kva dei ulike litterære verka kan tilføre den offentlege samtalen.

Som eg vel har etablert ganske grundig på denne bloggen, har kvardagslivet til ein viss grad fortrengt litteraturen for meg dei siste åra. Men medan eg har bytta bleiar heime og handsama økonomibilag på jobb, har det pågått mange parallelle prosessar i hovudet mitt. Det har handla om alt frå religion, kjærleik og morsrolla til ambisjonar og samfunnsspørsmål. Men etterkvart har interessene mine rørt seg frå tema som i hovudsak har handla om det personlege, mot eit meir politisk engasjement. Ikkje partipolitisk, men på den måten at eg er oppteken av maktstrukturar i samfunnet og retorikk i den offentlege samtalen.

Akkurat no er eg full av inntrykk frå Kritikerseminaret, som med temaet «Kritisk ansvar» gikk rett inn i mykje av det eg har tenkt på i det siste. Til dømes snakka Espen Stueland om utspelet han har hatt om at kritikarar bør ta stilling til saksinnhaldet i bøkene dei melder, ikkje berre til om dei er estetisk vellukka. Han har dermed høge ambisjonar for kritikken, men eg er samd i den grunnleggande tanken. Eg meinar at om kritikken i det heile skal ha ein funksjon i samfunnsdebatten, må vi bruke heile erfaringa vår som privatpersonar og samfunnsmenneske i bokmeldarverksemda, og sørge for å stadig vidareutvikle både kunnskapen og refleksjonsevna. Og då altså ikkje berre på det litterære feltet, men òg politikk, forskning og andre aktuelle saksfelt.

I det perspektivet er det endå viktigare å sjå på det materielle grunnlaget for kritikk: Stor gjennomtrekk i kritikarstanden (på grunn av dårleg løn) vil føre til at ein stor del av kritikken blir overlatt til stadig nye, unge menneske som må byggje seg opp både i kjennskap til det litterære feltet og som samfunnsmenneske. Og som kanskje forlet kritikken idet – eller før – dei byrjar å bli tydelege samfunnsaktørar for seg sjølv og andre. Nettopp difor er det at ein kritikk som ønskjer å ta samfunnsansvar også må bry seg med noko så prosaisk som pengar.

Eg veit at mange kritikarar ikkje likar å snakke om det, men økonomi er viktig. Vi kan snakke så mykje vi vil om samfunnsansvar, men om vi ikkje samstundes snakkar om pengar, blir det berre honnørord som kilar i øyrene ei stund, men som får minimal innverknad på den kritiske praksisen.