Magne Tørring

Halvtonar, dissonans og det uforståelege

Er det ikkje deilig med det som riv litt i øyrene og ikkje uten vidare lar seg skjøne?

Eg har alltid vore fascinert av halvtonar, dissonans og det som skurrar. Først i barnesangar som «Det falt et lite snøfnugg på klokker Hansens hatt». Så i popmusikk, som i versjonen av «Benny and the Jets» The Beasty Boys har gjort med Biz Markie, eller i «Diskobox» av Beck. Eller i klassisk musikk, og der er eg sant og seie ikkje spesielt velorientert, men eg er glad i pianokonsert nr. 3 av Prokofiev.

Ikkje noko av dette er avantgarde, det er heller ikkje poenget. Og eg er den første til å setje pris på ein nydeleg harmoni eller ein fengjande feel good-låt. Men det er noko eige med det som utfordrar dei vante mønstra, det overraskar og pirrar på ein heilt eigen måte, og gir musikken uendeleg mange fleire nyansar enn harmonisk og «rein» musikk.

Det er det same i litteraturen. Japanske Tetsushi Suwa skriv om det i romanen En hinsides mann, kor hovudpersonen har forfatta ein artikkel med tittelen «En studie av stavelsesoverskudd og –underskudd i formbundet haikupoesi». Forteljaren forklarar:

«jeg husker han en gang fortalte meg at han fremfor den såkalt frie haiku-diktningen til Hõsai og Santõka langt foretrakk den subtilt skurrende følelsen som oppstår når man har en stavelse for mye eller for lite i et ellers konvensjonelt dikt. Man kan ikke ha noe avvik uten en lovmessighet å avvike fra.»

(Tetsushi Suwa: En hinsides mann, omsett av Magne Tørring, Pax forlag 2013)

No er ikkje eg oppteken av tradisjonelt formbunden poesi, men poenget om det som «skurrar», eller brotet, kjenner eg meg igjen i. Det skal ikkje alltid så mykje til, som i låta The Man with the Child in His Eyes av Kate Bush. Høyr på tonen i ordet «eyes», ligg han ikkje akkurat litt for lavt, og er det ikkje fint?

Brotet er også sentralt hos min ofte nemnde favoritt, Gunnar Björling, og der er det syntaksbrotet som pregar dikta mest, medan innhaldet ofte kan ha eit patos som igjen kanskje bryt med det ein forventar av avantgard-modernisme, også i poesi frå tidleg på/midten av 1900-talet. Som her:

Liv
det var
storm slöt
en stor famns
allt,
med allt det som ej blev sjunget
och ingen sjöng vid deras dagar
och ingen sjöng
att skönhet.

(Gunnar Björling: Där jag vet att du, 1938 i Samlade skrifter II, Erikssons förlag, 1995)

Mitt inntrykk er at mange unngår det dei ikkje skjønar, at det gjer dei usikre. Men er det så farleg om ein skjønar alt, eigentleg, kan ein ikkje glede seg over noko berre fordi det kling merkeleg og fint?

Spesielt Georg Johannesen kan få meg til le av fryd med ubegripelege formuleringar, det er som han treff noko i meg utan at eg veit heilt kva, eller eigentleg treng å vite det:

Den solen jeg har i munnen
er en hveps jeg har slukt
i lykkeligere lys

(Georg Johannesen: Ars moriendi, Cappelen, 1965)

Men med Georg Johannesen er eg også over i eit viktig aspekt med det som skurrar, nemleg den absurde humoren. Eg veit ikkje kvifor eg blir så glad av det som ikkje stemmer, av det uventa, men eg ler i alle fall godt av dette:

Da han tok hjelmen av, fulgte hodet med
Unnskyld, sa hun, det var mitt hode
Jeg lot som om det var en vanlig samtale

En må plassere misforståelsen
tidlig i samtalen dersom en ønsker
å få helt rett og samtidig ta feil

Ingen kan ta samme heis to ganger
Det nytter ikke i lengden heller
Likevel gir mange aldri opp å prøve

(Georg Johannesen: Ars vivendi, Cappelen, 1999)

Ein poet som skriv skurrande og fascinerande i dag, er Gunnar Wærness. Det følgjande prosadiktet likar eg kanskje – igjen – best fordi det appellerar til min enkle humoristiske sans, men det er også noko med den lett arkaiske tonen, parodien på religion kombinert med det reelt eksistensielle i denne teksten som eg likar veldig godt. Enjoy!

(den skjorteløse)

Himmelen gapte og folkene spurte: er vi alene. Tomheten sa ingenting. Gud hadde gått fra himmelen for lenge siden. Han begynte på tungen, nå vet jeg hvordan det er å være menneske, stakkars folk. Folkene hadde samlet seg tomhendte på torgene. Skal vi lage Gud av ingenting, spurte de og gapte, og himmelen regnet ned i dem. Kan vi ikke lage Gud av vann, spurte én. Av utmattelse kan vi lage Gud, sa en annen. De la seg ned i solen, og den utmattet dem til svar. Av denne nakenheten skulle vi kunne lage Gud, sa en tredje. Sprukne lepper ble hans svar. Dere bare tror det er tomt, sa det. Dere er fylt til randen og har hverandre. Hvem sa det, spurte folkene. Jeg sa det, sa jeg. Hvem er du, spurte folkene. Jeg er den fattigste av dere, sa jeg. Er du Gud, spurte folkene. Nei, sa jeg. Vi deler alle på å være Gud, men vi har glemt hvordan. Hva skal vi gjøre da, spurte de. Begynn med å gi bort alt dere har, sa jeg. Til hvem skal vi gi det, spurte de. Dere får nesten gi det til meg, sa jeg, og følte meg enda fattigere.

(Gunnar Wærness: Tungen og tåren, No comprendo press, 2013)

Det som brenn

Når forstadar står i brann fordi ungdom ikkje ser noko håp for framtida, då er det på tide å leite etter korleis det eg driv med kan påverke samfunnet i den retninga eg vil at det skal røre seg: Mot mindre forbruk og større solidaritet.

I dag har eg så mykje på hjartet at eg knapt veit kor eg skal byrje. Skal eg byrje med dagens første lesaroppleving, med Bernhard Ellefsens bokmelding av Kristian Lundbergs to siste bøker? Eller med inntrykk frå Kritikerseminaret 2013, kor eg var førre helg? Med Magne Tørrings etterord til boka eg skal melde, Pupper og egg av Mieko Kawakami? Med debattboka Blåkopi av Wegard Harsvik, som nyleg gjorde eit sterkt inntrykk på meg? Eller med den viktigaste boka som har kome ut på 2000-talet, Ulikhetens pris av Richard Wilkinson og Kate Pickett? For alt dette heng saman, og det heng saman med det meste som står i avisene for tida også.

Eg byrjar bakerst, med Ulikhetens pris: Boka, som kom ut i Storbritannia i 2009 og på norsk i 2011, gir eit samla bilete av forskning som er gjort dei siste 30 åra på samanhengen mellom økonomisk ulikskap og diverse sosiale problem i verdas rike land. Kort sagt er bodskapen at “nesten alt – fra forventet levealder til mental helse, fra vold til fedme – påvirkes av et samfunns økonomiske likhetsgrad, ikke dets rikdom” (sitat frå baksideteksten.) Årsaka er at det psykiske stresset som stammar frå opplevinga av å ha låg sosial status, påverkar menneske negativt på mange måtar, slik at dei synlege sosiale problema vert å rekne som symptom på eit sams, underliggjande problem snarare enn separate fenomen.

Dette er innsikt som burde endre grunnleggjande alt vi tenkjer om politikk og problemløysing i samfunnet, for det vert tydeleg at mykje av det vi driv med i dag er berre er symptombehandling. Eg siterer frå boka:

«De helse- og sosialproblemene vi har funnet er relatert til ulikhet, har en tendens til å bli oppfattet av politikere som separate områder som krever helt ulike ytelser og hjelpetiltak (…) Disse tjenestene er kostbare, og ingen av dem er mer enn delvis effektive. For eksempel har kvalitetsforskjeller i helsevesenet mindre effekt på folks forventede levealder enn de sosiale ulikhetene når det gjelder risikoen for å få livstruende sykdom. Og selv når disse tjenestene klarer å stoppe nye forbrytelser, kurere kreft, avvenne rusmisbrukere eller rette opp utdanningsproblemer, vet vi at samfunnene våre i det uendelige gjenskaper disse problemene for hver ny generasjon. På samme tid er disse problemene mest utbredt i de fattigste delene av samfunnet, og opptrer i det mangedobbelte i samfunn der ulikheten er størst. (Wilkinson og Pickett, Res Publica 2011, s. 52, mi utheving.)

Boka tar vidare for seg ulike sosiale problem, og viser forskning som styrkjer dei same funna: Det å oppleve seg som sosialt mindreverdig går så sterkt utover sjølvbiletet og den psykiske helsa at det kan få oss til å oppføre oss både sjølvdestruktivt og destruktivt i møte med andre.

I Ulikhetens pris blir Sverige og Japan framheva som dei to landa i verda med størst grad av økonomisk likskap og færrast sosiale problem. Men boka kom ut i 2009, og var basert på tidlegare forskning. Om ein kunne måle dei same effektene idag, ville resultata nok sett betydeleg verre ut for begge desse landa. Boka Blåkopi av Wegard Harsvik (Res Publica 2013) viser korleis ulikskapen har auka i Sverige dei siste seks åra under den borgarlege regjeringa; korleis arbeidsløysa blant unge har eksplodert, skuleresultata blitt dårlegare og standarden på sjukeheimane har gått ned fordi private aktørar heller vil ta ut utbytte enn å prioritere god og kvalifisert bemanning.

I etterordet til den aktuelle japanske romanen Pupper og egg skriv Magne Tørring:

«Japan har gjennom store deler av etterkrigstiden vært regnet som et egalitært samfunn, hvor ressursene var relativt jevnt fordelt i befolkningen. Arbeidsledigheten har vært lav, og levestandarden høy. Da den økonomiske boblen sprakk på begynnelsen av 1990-tallet, begynte imidlertid situasjonen å forandre seg. Næringslivet gikk gjennom en kraftig omstrukturering, og det engelske begrepet restructuring, på japansk forkortet til risutora, utviklet seg fra å være dominert av én stor middelklasse, til å bli et forskjellssamfunn.» (Bokvennen forlag 2013, s. 134)

Det anar meg at det som skjedde i Japan kan samanliknast med det som har skjedd i USA og Europa: Økonomisk spekulasjon og uansvarleg utlånspolitikk har skapt økonomisk krise, og den påfølgjande nedskjeringa i offentlege budsjett skaper arbeidsløyse og aukande sosiale problem i ein stadig nedgåande spiral.

Med alt dette i bakhovudet vart eg glad og oppløfta av å høyre på føredraget den svenske omsetjaren, litteraturkritikaren og kulturredaktøren John Swedenmark heldt på Kritikerseminaret på Lillehammer 30. mai. Han driv litteraturkritikk med eit ønske om folkeopplysning og ideologikritikk, og har ein tydeleg politisk ståstad hos fagrørsla (som har blitt sterkt svekt i Sverige under den borgarlege regjeringa fordi skattefrådraget for medlemskontingenten har blitt fjerna, ref. Blåkopi.) Swedenmarks føredrag kan du lese her.

Det som imidlertid vart påfallande i løpet av kritikerseminaret, var at dei norske deltakarane verken såg ut til å dele Swedenmarks prosjekt eller til å heilt sjå relevansen av det. Og da var Klassekampen representert i debatten med tre profilerte kritikarar: Espen Stueland snakka om økologisk litteratur og at kritikken også må vere oppteken av sak, ikkje berre estetiske vurderingar. Han sa elles at motivasjonen hans for å gå over til Klassekampen hadde vore sjansen til å skrive meir om poesi (indirekte oppfatta eg dette som at det politiske aspektet ikkje hadde vore viktig). Kaja Schjerven Mollerin var mest oppteken av det personlege og eksistensielle i litteraturkritikken; at kritikaren skal vere tydeleg på kven ho er, og samstundes open for prosjektet til dei ulike forfattarane ho skriv om. Tom Egil Hverven, hovudmeldaren i Klassekampen, meinte at omgrep som nyliberalisme, høgre og venstre er politisk språk på tomgang fordi den raudgrøne regjeringa ikkje leverer betre klima- og miliøvern enn ein kunne vente av ei borgarleg regjering. Han gjorde eit poeng av at Klassekampen under Bjørgulv Braanen hadde «utvida sitt virkeområde», noko som var årsaka til at Hverven byrja å skrive der. (Alt dette er referert på nettsida til Kritikerlaget.)

Med andre ord – ingen openberre teikn på at litteraturkritikarane i Klassekampen har tenkt å klatre opp på barrikadene for fagrørsla med det første.

Den einaste som i løpet av seminaret indirekte nærma seg noko som kunne likne Swedenmarks prosjekt, var Audun Lindholm i føredraget om Vagant. Der sa han følgjande:

«Vi ønsker å være et barometer på et samfunn i forandring, samtidig som vi undres over hvorfor norsk samtidslitteratur ikke oftere går inn i vår tids utfordringer. Der det er idékamp bør det også være strid i litteraturkritikken – hvis ikke spiller litteraturen seg ut på sidelinja. Her er vi stolte av å plassere oss i tradisjonen fra Georg Brandes.» (Les samandrag av førdraget her)

Men dette kom ikkje opp under debatten, og eg veit difor ikkje om Lindholm meinar at han og Vagant er klare til å gå inn i samfunnsdebatten med ein like tydeleg ståstad som Swedenmark. (Hadde eg ikkje hatt det så travelt med å referere debatten, kunne og burde eg ha tatt opp spørsmålet og bidratt med mitt perspektiv, men det er ikkje alltid eg klarer å tenkje fort nok i situasjonen; det kan ta tid å fordøye det andre seier og formulere det ein sjølv meinar. Så eg skriv dette i staden.)

Difor vart eg glad då eg slo opp i Morgenbladet i dag tidleg og las Bernhard Ellefsens melding «Alfabet for underklassen», kor han skriv om Kristian Lundbergs roman En hemstad og den utgitte brevvekslinga mellom Lundberg og Crister Enander, Hat & Bläck. Dette er høgaktuelle bøker som går rett inn i den politiske situasjonen. Ellefsen formidlar korleis Lundbergs bøker er relevante, og korleis litteraturen kan ha ein politisk funksjon. Det er godt tenkt og nydeleg skrive:

«Med det litterære språket kan forfatteren hevde retten til sin egen lidelse og til å reise seg. Som hos Aristotiles, hvor menneskene blir politiske idet de former lydene i halsen til ord på agoraen, gjør Lundbergs usynlige mennesker ordene til sine egne, lar dem betegne og bestemme seg selv.» (Morgenbladet 7. juni)

Eg veit ikkje heilt korleis eg skal gjere det enno, men dette er det eg vil, både med litteraturkritikken og elles: Når eg har oppdaga noko viktig om korleis menneska, samfunnet og verda fungerar, så vil eg jobbe for at den kunnskapen skal kome ut og påverke realitetane.

Når det er slik at økonomisk likskap er grunnleggjande for den generelle velferden i eit samfunn, så påverkar det alt eg tenkjer om politikk. Individuell fridom er viktig; ja. Innovasjon og entreprenørskap er viktig; ja. God næringspolitikk er viktig; ja. Men når ei rekkje forskningsprosjekt viser at skattelette til dei rike ikkje skaper fleire arbeidsplassar (ifølgje Blåkopi), då er det på tide å slutte å argumentere for skattelette. Når økonomisk ulikskap skaper meir fysisk og psykisk sjukdom, er det ikkje ein god idé å straffe arbeidsledige og uføretrygda med å gi dei mindre trygd og høgare skatt (slik den borgarlege regjeringa i Sverige har gjort; «det skal løne seg å arbeide»). Når sosial dumping i arbeidslivet blir stadig vanlegare, er det sannsynlegvis ikkje ein god idé å slakke på krava i lovene som regulerer arbeidslivet (også kalla «ein meir fleksibel arbeidsmarknad»).

Om ein ønskjer lønsmoderasjon frå vanlege arbeidstakarar, er det ein svært dårleg idé at toppleiarane aukar lønnsgapet med å gi kvarandre høgare honorar og betre pensjonsavtalar. Når vi går mot ei klimakrise, er det på tide å stoppe oljeboringa og skru ned forbruket – kraftig! Dette er så sjølvinnlysande at ein må ha særinteresser som er sterkare enn forstanden for å ikkje skjøne det. Det skremmande er at særinteressene faktisk er så sterke.

Så når forstaden Husby i Stockholm står i brann fordi ungdommen der ikkje ser noko håp for framtida, då er det på tide å leite etter korleis det eg driv med – om det er litteratur og litteraturkritikk eller noko heilt anna – kan påverke samfunnet slik at det kan gi så mange som mogeleg håp. Håp om at det finst ein fellesskap og ei framtid der det er plass også til dei.

Tilrår å lese Frode Helmich Pedersens artikkel «Humaniora som merkevare»: «I stedet for å argumentere for at også HF-fagene bidrar til å smøre samfunnsmaskineriet, bør humanistene insistere på sitt motstandspotensial.»

Les meir om Ulikhetens pris og kva bodskapen i boka kan ha å seie om framvekst av ekstremisme i blogginnlegget Fordelen med krig.