språkløyse

Tanken som stangar mot panna

Mitt svakaste, men potensielt også mest produktive punkt, er at eg så gjerne vil vere intelligent. Eg beundrar grenselaust alle som er fødde med eit stort talent av noko slag, og då først og fremst talent knytt til høg IQ. Men kvar gong eg sit og strevar med å formulere noko om ei bok eg har lese, stangar eg mot grensene for mine eigne evner.

Setningane hos dei beste kritikarane, som tilsynelatande så leikande lett oppsummerer og karakteriserer ei bok, eller som effektivt set ho inn i litteraturhistorisk samanheng, rekkjene med oppfinnsame adjektivkonstruksjonar spesielt angloamerikanske kritikarar ser ut til å ha ubegrensa tilgang til (kanskje fordi det engelske språket er eit rikare språk enn norsk?); enten har dei jobba i dagar og veker for å få det til, eller så har dei eit språkgen eg manglar. Spesielt i møte med den verkeleg gode litteraturen vert det påfallande: Eg sit framfor datamaskina og pressar meg til det ytterste for å klare å komme på noko anna å skrive enn «nydeleg», «vakkert», «originalt», «imponerande» og «strålande». Det har etterkvart blitt utelukka å bruke fraser som «om du berre skal lese ei bok i haust …», såpass med yrkesstoltheit unner eg meg.

Av og til skulle eg ønskje eg kunne skrive engelsk: kor er det norske ordet for «intriguing» eller «opaque», til dømes? Men mest av alt er det nok fantasien det står på, og vokabularet, kunnskapen og farta i nevrotransmittarane.

Den kjensla, av å leite og leite etter dei gode formuleringane som samstundes skal fortelje meg sjølv kva eg tenkjer om det eg har lese, korleis eg skal ende med å tolke og vurdere, og så skulle forme spredte kjensler og tankar til ein estetisk lesverdig og logisk koherent tekst – nokre gongar kjennest det som å prøve å utvikle nye nervebaner berre ved hjelp av viljen.

Clarice Lispector har nokre formuleringar som for meg skildrar dette, i romanen Lidelseshistorie, som eg også tidlegare har sitert. Eg lo då eg las det, på grunn av gjenkjenninga, og kanskje også på grunn av opninga mot at det kan ha ein verdi å famle rundt i sitt eige uvett. Gløymsla, løyndommen og alt eg ikkje får sagt, det må finnast det også. Noko under, slik Merethe Lindstrøm skriv om i romanen Barnejegeren og Ida Hegazi Høyer i romanen Under verden. Det var den siste som utløyste dette innlegget fordi eg strevar med å formulere meg godt nok om henne. Difor tar eg ein kvil i desse sitata av Lispector:

«Men jeg er uforberedt på å forstå. Før, hver gang jeg forsøkte, gav mine begrensninger meg et fysisk ubehag, i meg er det slik at enhver ansats til tanke straks stanger mot pannen. Jeg ble tidlig nødt til å erkjenne, uten beklagelse, at min ringe forstand satte hindringer i veien for meg, og jeg snudde da og gikk tilbake.»

«Det som ennå kunne redde meg, måtte være om jeg gav meg uvitenheten i vold, det kunne være en mulighet. For samtidig som jeg kjemper for å få vite, er min nye uvitenhet, som er det samme som glemselen, blitt til noe hellig. Jeg er en vestalinne som vokter en hemmelighet, men jeg vet ikke lenger hva den var.»

Clarice Lispector, Lidelseshistorie, Gyldendal 1989

Et sted der det bare er taushet

For tida jobbar eg på overtid med ein artikkel om forfattarskapen til Merethe Lindstrøm. Bøkene hennar er fortetta, alvorlege, tunge av undertekst. Mange av dei tematiserer det punktet der språket tar slutt og noko anna tar til, og ein periode i sommar kjendest det som at det tause ho skildra breidde seg inn i meg òg. Men eg måtte finne orda igjen, eg skulle jo formidle og forklare, gi ein slags kortversjon av kva som skjer i bøkene.

Som alltid når eg fordjupar meg i ein forfattarskap på den måten, kjenner eg at eg har mykje igjen for det. Eg er enno ikkje heilt ferdig, det er så mykje som kunne ha vore sagt, og det er ikkje plass til alt i ein artikkel. Men her og no vil eg berre dele litt frå ei av bøkene som har gjort sterkast inntrykk på meg: Barnejegeren skildrar betre enn noko anna eg har lese korleis språket misser meining i møtet med det traumatiske.

Hovudpersonen er barnepsykologen Ida, som har mist trua på samtaleterapi. Ho ber sjølv på ei stor smerte: At dottera hennar, Silje, lever som narkoman utan at mora kan hjelpe henne. Ein kollega prøvar å trøste Ida, men orda når ikkje inn:

Det kjentes urettferdig å tenke det om henne. At det var noe grunt ved måten hun sa det på. At det bare var noe hun sa, fordi hun var flink til det. Til å kna andres følelser. Men når det virkelig treffer deg, hadde jeg tenkt da hun satte fra seg fotoet av Silje. Da blir du kanskje taus.

Likevel må Ida fortsette å prøve å hjelpe dei traumatiserte borna som kjem til henne, prøve å få dei til å snakke: «Som om det ikke finnes et sted der det bare er taushet.» Eller er det kanskje greit å vere i det tause ei stund?

Så får ho ein vaksen pasient som klarer å setje ord på korleis ho hadde det då ho var så deprimert at ho var suicidal:

Som å skru noe av, sa hun. En hel verden, av lyd, språk og forståelse, som om en radio plutselig ble skrudd av, og du gikk inn i noe annet, et sted der alt bare var, uten å bety noe, uten å ha noen betydning. Et sted der hver enkelt ting var synlig og klar, men der det ikke fantes noen sammenhenger. (…) Det kjentes som en slags våken søvn, sa hun. Jeg satt ute på kjøkkenet, eller inn på rommet der veven står, og de andre var på rommet ved siden av. Men jeg kunne ikke komme inn dit, selv om døra var åpen. Jeg kunne ikke, jeg var stengt ute. Jeg er alene, hadde jeg lyst til å si til mannen min. Selv om dere er her.

Dette er ikkje ei bok som kjem med enkle løysingar. Men det kan virke som at det å gjenkjenne si eiga smerte i smerta til pasientane, å erkjenne at den tause staden fins i henne også, hjelper Ida å komme gjennom krisa. Og at det å sjå døme på at andre klarer seg, hjelper henne å bevare eit håp om at det skal gå bra med Silje.

For meg gjer det godt berre å lese dei fine skildringane og refleksjonane, og slik illustrerer teksten i seg sjølv korleis ord kan vere viktige, både for å erkjenne kva som skjer i ein sjølv og for å halde det gåande til livet blir litt lettare.

Det fins ein stad «der det bare er taushet». Ein må berre ikkje bli verande der for lenge.

Alle sitat er henta frå Barnejegeren (2005) av Merethe Lindstrøm.